2007-01 - Are Svardal - Min barndom i Florø og på Husefest

MIn barndom i Florø  og på husefest 

av Are Svardal 

Når jeg nå, i en alder av 79 år, skrur tiden tilbake til barndommen, synes jeg å ha hatt en privilegert tid, så vidt forskjell fra nåtidens «steriliserte» og oppjaga tilværelse. Mor og far gikk inn i den hellige  ektestand i 1926, og jeg så dagens lys midtsommers i 1928. Det var i det som den gang het Skolegata  (Hans Blomgate 13), i et hus som farfar Abraham hadde fått bygget etter at han hadde «skrapt»  sammen en del penger fra Lofotfisket. Sammen med kona Rise hadde han startet kolonialbutikk i et bygg med sjøbu som Giertsen hadde ført opp i nedre enden av Kirkebakken (Strandgata 15). Et kompleks som før bl.a. huset paraplymaker Roald Fjellestad, Håkon Holt Sunde og fiskehandler Arthur Waage, og som i dag er erstattet med et større forretningsbygg.

Litt om slekten 

Rise og Abraham fikk i alt syv barn  (fire gutter og tre jenter), alle bra utrustet  fra naturens side på alle områder. Alfred, den yngste av guttene, druknet dessverre i ganske ung alder. Onkel Daniel utdannet seg til forstmann, giftet seg med  Gørid Lunde fra Aurland, søster av stortingsmann Jens Lund derfra. De fikk seks barn (fem gutter og en jente), og bodde i  Hans Blomgata 13 til de flyttet inn i nytt  hus på Tua ca. 1936. Onkel Lars hadde hjertet sitt til sjøen,  med lengst fartstid fra seilskuter, der han  senere som styrmann også seilte rundt  Kapp Horn og oppnådde tittelen «Molly  Hawk». Han ble gift med Hanna  Klokkernes ute fra Reksta. De fikk tvillingene Oddmund og Ragnhild, og bodde livet ut i «Svardalhuset». At onkel Lars hadde hodet på rett  plass, fikk jeg også et fast bevis for da jeg  etter å ha tatt skipsførereksamen i Bergen i 1954 søkte å om få med kona ut til sjøs.  Hyresjefen i B.D.S., von der Fehr, viste  seg å ha gått på skipperskolen sammen  med min onkel. Han kunne fortelle at  onkel hadde gått ut med suverent beste  karakter, og synest mine karakterer fra  samme skole i det minste burde holde til  «S». Det var jo greit for meg å være enig i  det...

Onkel Lars sluttet sjøen et par år før  krigen og startet opp egen kolonialforretning i Trovik-bygget der nå Kakebua er.  Han drev den i ca. 40 år før han solgte til Rune Olsen, som senere flyttet og tok  over butikklokalene i Langø-huset etter at  Michelsen hadde avsluttet. Den eldste av jentene, Bertha, ble gift med herredsskogmester Karl Nybø. De fikk tre sønner og to jenter. Begge jentene døde av tuberkulose i ungdommen.  Den mellomste, tante Sofie, tok lærerskole, giftet seg med P. H. Bøthun fra  Fresvik, som var lærer og klokker i samme  bygda. Han ble senere ordfører i Leikanger  kommune. De fikk ingen barn.

Tante Marie, den yngste i flokken,  utdannet seg i sykepleierfaget, og endte  som oversøster på Radiumhospitalet i  Oslo etter studieopphold i USA. Hun  giftet seg ikke, og bygget seg eget hus i Florø etter oppnådd pensjonsalder.  Hvor lenge far og mor bodde i Svardalhuset i Skolegata, vet jeg ikkje, men synest å ha hørt at de en tid før vi flyttet  inn i Solheim-huset Strandgata 31, bodde  i Evanger-huset som trolig var et av de  eldste hus i Florø. Det er revet for mange  år siden. 

Hverdagsliv i 30-årene
Jeg vet med sikkerhet at jeg nøyaktig  på 3 1/2-årsdagen satt på armen til Astrid  Solheim nyttårskvelden 1931 mens jeg  med store øyne fra vinduet i 2. etasje fikk  se «Kippen» passere forbi med øre­  døvende  «musikk» av tåkelurer og andre passende  instrumenter, akkompagnert av fisker­  flåten som i påvente av storsildinnsiget lå  tallrik oppankret på Florevika. Mente det  måtte være sjørøvere som var kommet i  land (ifølge min mor). 

Før far giftet seg, tok han en meget bra  eksamen på teknisk skole i Oslo, og  hadde vel gjerne tenkt seg en annen løpe-  bane enn å ta over forretningen til beste-  far, som hadde skrantet en del. Det var  nokså skrale tider i slutten av 1920-årene  og begynnelsen av 30-årene, så folk i dis-  triktet måtte ta det mest nødvendige av  både kolonialvarer og annet på borg, som  det het. Mange var det som måtte ty til  «fattigkassen» – som slett ikke var enklest  å få penger av. Bestefar Abraham døde da jeg var ca. fire år gammel, og far forsøkte  mer å holde liv i sine kunder enn i for-  retningen, som da også endte med konkurs i 1936. Ved gjennomgang av regnskapsbøkene for butikken, går det tydelig  fram hvilken elendig forfatning det var  blant folk flest i disse årene. Jeg kan ennå  tydelig kjenne en kvalmende smak i munnen av måseegg, idet havets og markens  grøde var et mye brukt byttemiddel mot  kolonialvarer, og som det var vanskelig å  få omsatt når det ble for meget av dette.  Fisk, melk, fløte, skinn og andre naturprodukter var godt egnet som bytte­  middel. Egg av sjøfugl var det minst  attraktive. Husker godt at jeg hjalp til på  butikken etter beste evne med for eksem-  pel inne på bakrommet å fylle opp flasker  med parafin fra en innretning som jeg pumpet opp fra et større fat, og som ble  nyttet i parafinlamper og òg en monter  stående på disken med «godterier» som  jeg tok for meg av i skjulte øyeblikk  (trodde jeg).

Folk kjøpte ikke skråtobakk i hele ruller, men en hel rull var gjerne puttet ned  i en blank og tom brennevinsflaske, festet med hyssing i enden og korket igjen. Den  ble dradd opp av flasken og kuttet av en passelig bit i løs vekt (10 øre for like  mange centimeter), hvorpå herligheten ble firt ned igjen og flasken behørig korket.

En spisspose med gjær kostet også 10 øre.

Store flak med ulike typer lær lå også  framme, og ble solgt ut til kilopris etter å  ha blitt skåret ut etter medbragt mål eller lest fra kunden. Det var jo rimeligere å såle skoene sjøl, framfor å måtte gå til skomaker. Likevel var det tre skomakene  i byen som livnærte seg på dette yrket. Helga Berg, senere gift med sjøkaptein  Sverre Magnussen, var en tid før konkursen ansatt i butikken, da mor fant det  mer regningssvarende å drive i frisørfaget enn å være diskenspringer.

Guttestreker og mere til

Maria Nic. Olsen, mor til Bjarne  Olsen (kjent kaptein i F.S.F.), drev  kolonial­  butikk tvers over gata fra vår  butikk. Sønn til Bj. Olsen, som da bodde  i Bergen, var ofte på besøk hos farmoren.  Han ble kalt «Busse», vi var like gamle, og  lekte sammen en del i skoleferien om  sommeren.

Leif Sandahl hadde en liten opp­  halingsslipp på eiendommen på vestsiden  av Nic. Olsen, med en stor trepir som  gikk østover og i høyde med N. Olsens  sjøbu. På enden av piren stod en kran og  «peivet» ut over sjøen til stor fristelse for guttene som drev det som en sport å  slenge seg utover sjøen i vindekroken fra  kaier og buadører. Dette var en mye  brukt sport blant de større guttene, og  mange fikk en ufrivillig dukkert om noen  fant på å låre vinda en gang iblant, eller at taket glapp. På lavvann var det òg noen  som oppildnet av kameratgjengen gjorde  forsøk på å klatre rundt bodene som  stakk ut i sjøen, og som var bygget på fundament av tilhuggede steinblokker, for det mest ført med pram fra steinbrudd  fra Årebrot-området. Det endte ofte med et ufrivillig bad. «Bosse» og jeg som begge var førsteklassinger, bivånet dette med  store øyne, og måtte sjølvsagt forsøke oss.  En dag på piren til Sandahl skulle vi gjøre  et forsøk, og jeg først. Idet jeg tok fart og  slengte meg utover sjøen, falt «Bosse» for  fristelsen til å lette på bremsen, med den  følge at jeg ruste i full fart i sjøen og helt  til bunns! Til alt hell lå Saron Wefring i  robåten sin på utsiden av N. Olsen-bua og ordnet noe fiskeutstyr. Han observerte  episoden, stakk en båtshake ned og fisket  meg opp straks. Husker så tydelig jeg fra  bunnen så båtshaken komme, og treiv den med begge hender. Det hele endte jo godt, men jeg tror det var mor som fore-  tok den nødvendige avstraffelsen, som oftest resulterte det i en sår hodebunn, eventuelt en sviende bakende. Far var en habil apparatturner i yngre  år, og som medlem i Florø Skytterlag  hentet han heim en hel haug flotte premier. Også sportsfiske stod ham nær, i likhet med generell friluftsinteresse både  til fjells og til vanns. Han hadde bl. a. to  laksestenger og tre ørretstrenger som jeg i  tur og orden greidde å ta knekken på ved  uvørent bruk. 

Vi var ofte ute og seilte i en færing som  hørte forretningen til, og som var utstyrt med seil for en seksæring, med baugspyd og litt påbygget kjøl, samt to sement­  blokker som fungerte som tiljer og vekter. Jeg var mindre begeistret når vi seilte i kuling og ofte tok inn vann over ripa, men vi kullseilte aldri når jeg var med.  Det hendte likevel at far kullseilte et par ganger da han brukte færingen til alkejakt om vinteren, og kanskje var mest opptatt av matauk enn å passe vindrosser.

Konkurs og elektrisitet

Etter konkursen vet jeg at far søkte  jobb både i YFK og som elektriker i kommunen, da hans utdannelse og interesse lå  i den «gata», men mistanken min går i  retning av kjennskap/vennskap, for han  rakk ikke opp. Etter et uhell med en  heime­  laga svingstang oppe i hagen til  tannlege Wilmann, fikk han en stygg  knekk i ryggen, og som den hardhaus han  var, forsøkte han å døyve smerten med  alkohol. Noe som utviklet seg, og som  slett ikke ble bedre etter konkursen. Han  arbeidet likevel som elektriker hos Øistein  Husefest som hadde etablert seg med eget  verksted, først i egen hus ved det nye  sykehuset i Skolegata, og siden i  Nærøyhuset i Strandgata 19. 

Far spesialiserte seg på skipsdynamoer, men var ellers flere steder rundt i et vidt distrikt og installerte for elektrisitet som egentlig var et nytt og ukjent begrep lenge. Det var jo et kjempestort fremskritt  for en bygd og by med elektrisiteten, men det var også et økonomisk løft for folk å  få den installert. Det ble fortalt, som et  vits, at det på en plass var så lite om penger at de til å begynne med kjøpte  bare et par lyspærer som ble skrudd ut og  skiftet rundt der det var behov for lys, og at det ble puttet papir i de tomme pæreholderne for at strømmen ikkje skulle  lekke bort.

Før linjenettet kom var det mange som skaffet seg vindmøller, og det var de  bygder som også kostet på seg eget kraftverk noe som er begynt å komme tilbake på grunn av tidens høye strømpriser.

Den første lærlingen til Husefest, på  verkstedet i Skolegata, var så vidt jeg husker, Birger Kittang. 

Jeg var ellers ofte i hagen og lekte med  Per, sønn til Øistein, som dessverre hadde  fått en skade under fødselen, noe som i sterkt grad gikk ut over taleevnen, og følgelig var han da også utsatt for mye mobbing da vi begynte på skolen. Han var ett år eldre enn meg, og vi begynte  samtidig på skolen som da var ny. Jeg tror  1935 var det første året med delt nynorsk-  og bokmålsklasse på Florø folkeskole, og  jeg havnet i den første nynorskklassen. 

Mor var nøye med å føre regnskap  over alt som gitt med av bruksting til meg, fra klær til lommepenger, og særlig var «Ingeborg i kjelleren» flittig brukt, da mor fant å prioritere frisørfaget som hun  hadde skaffet seg fagbrev i ved å gå i lære  i Bergen. Etter eget utsagt var hun den  første frisørdame i vårt fylke. Da far ikke  kunne klare butikken alene, og mor måtte  dele seg mellom frisering, butikk og meg,  ble Helga Berg (siden Magnussen) ansatt  på butikken, mens Åsta Seljestokken, og  senere Aud Krokene, alias «Baus» (senere  Ophaug), ble lærlinger i frisørsalongen.  Tre andre lærlinger var i arbeid hos mor  førhunseneresammenmedfruAmundsen  startet opp salong i et anneks til den gang  Fjordenes Kreditbank, senere Fokus Bank  (Strandgata 36). Det var Magda Eikevik,  Liv Bjerck (senere Gjertsen) og Edith  Eikevoll. Vi hadde hushjelp utenom, da  det var rikelig med arbeid på salongen  som ble kalt «Wella», da hun kjøpte alle  sine apparat og remedier fra dette firmaet. 

Da jeg ble stor nok til det, ble det min  faste jobb å trille inn på Fylkeskaia (Torgkaia) for å hente slike varer som hun brukte. Derfor 35 øre i lommepenger i uka, som også omfattet saging av ved og annet forfallende og passende arbeid. Å sluntre unna var ikke populært, men det  gikk en slags rutine i det, og jeg var egentlig «fri som fuglen» for lek og moro dagen lang. 25 øre var liksom fast kinoutgift, mens 10-øringen gikk med til «utskeielser». Den som var heldig å finne en ett­  øring på gata, kunne den gang gå bort i kiosken til gamle fru Viddal og få fire bringebærdrops opp i en spisspose for  «formuen». 

Slekt «på landet»                

Mor var den yngste av fire søsken fra  gården «Vika» i Husefest som bestod av to gårder. Torvald overtok gården som odelsgutt, Hjørdis som var den eldste av  søstrene giftet seg med Erling Malnes fra  Malnes i Vesterålen, og emigrerte til  Seattle i USA, der onkel Erling med eget  fartøy drev fiske etter laks oppe ved  Alaska-kysten. De fikk to barn; Harold  og Ann, som jeg i dag sliter med dårlig  samvittighet for ikke å ha tatt opp kontakten med igjen. 

Halfrid ble gift med Anders Midtbø som var en slags vekter/politimann i Florø, før han senere i flere år arbeidet som feier i byen. Før de kjøpte (overtok)  sitt eget hus i Hesteneset, bodde familien i et hus som Bendik Knapstad bygget tvers over Von Garneri oppe ved Store­ vannet. Der kom datteren, i dag Asta Brandsøy, til verden, som jeg syntes lignet på en appelsin første gang jeg så det nyfødte vidunderet.

Mormor kom fram Indrehus i  Midtgulen og døde av spanskesyken da mor (som var yngst) var vel rundt 11 år gammel og ble pålagt både husarbeid og stell av fjøs og husdyr så langt hun maktet, sammen med Halfrid som var noen år eldre. Mormor hadde også en søster, Amalie, som bodde i eit lite anneks til Lammetunhuset i Strandgata 20, og som jeg husket å ha besøkt noen ganger  da vi hadde forretning. Hun hadde en  bror på Indrehus i Midtgulen (Asmund)  som jeg også var hos i flere sommerferier  som barn, første gang som 10-åring. 

Hjørdis emigrerte jo til Amerika, og bestefar hadde evig nok med med gårdsstellet og å skaffe til rette det nødvendige  av mat og klær m. m. Etter en tid giftet  han seg opp igjen med Synneva Laupsa  som var fra Øystese i Hardanger. Hun  hadde eget hus (tømret) som de tok med  seg til Husefest og satte opp. Jeg tror dette  skjedde etter at onkel Torvald giftet seg  med Marie f. Uren, den eldste av tre døtre oppvokst på «Gamlebøen» på Urane i daværende Kinn kommune. (Husefest lå da i Bremanger kommune, med grense  mot Kinn). 

Det var ikke uvanlig at folk som flyttet  over avstander også tok med seg huset til  sitt nye bosted. Så da morfar Hans døde i  1934, flyttet senere Synneva tilbake til  Øystese, tok huset med seg, og satte det  sansynligvis opp på samme grunnmuren  som det opprinnelig var bygget på. Jeg minnes Synneva som en trygg og god bestemor, og at hun hadde temmelig  skrale hofter.            

Torvald og Marie fekk seks barn i flg. rekkefølge: Aletta, Harald, Judith, Hildur, Tordis og Svanhild. Som gutt var jeg mye  samme med dem på Husefest, nesten som et medlem av den indre kjerne. Der lærte jeg å svømme, ro og fiske. Senere i voksen alder også å gå på storviltjakt, og lærte å kjenne både flora og fauna i naturen rundt meg.              

Min oldefar kom egentlig fra Jondal i  Hardanger, og bar navnet Tore Hansen  Ytrevigene. Han var en kjent notbas i  handelshuset J. A. Køhler & Co. som på  den tiden (1860-tallet) hadde svære  anlegg på gang bl.a. også rundt Florø.  Dette pga. de store sildefiskeriene på våre  kanter. Det var kamp på kniven blant  notbasene for å få tak i silda, og min oldefar lå ikke tilbake i så måte. Det fortelles at han en gang hadde avtalt med sitt mannskap at når han kastet seg i sjøen, skulle de la nota gå og ikke bry seg med ham. Plutselig tok han en overhaling og  deiset i sjøen med et mektig plask. Notlaget hans var ikke sene om å ringe inn silda, mens notlagene omkring fikk det travelt med å plukke opp den «uheldige» basen. Resultatet var et pent kast til oldefars notlag, mens de andre ikkje fikk en eneste sild. 

Folk mente Tore var utstyrt med en  evne til å forutsi bl.a. sildeinnsig med tid  og sted, og ble på sine eldre dager spurt til råds, nærmest som et orakel.

Hans far, Hans Toreson fra Prestegård  bnr. 1 i Jondal (kom trolig fra Valdres),  levde fra ca. 1790 til han kom bort på  sjøen i 1842. Han var smed, steinarbeider og sjømann, og lå under for drikk. Ble  innblandet i et par innbrudd for å skaffe  seg brennevin, og ble for dette dømt til  straffearbeid på livstid, men fikk nåde  etter åtte år. Han ble gift i 1816 med  Sigrid Gunnarsdtr. fra samme bruk, og de fikk tre barn.            

Gunnar (f. 1816) ble gift med Ingeleiv Tollersen fra Sandeid i Ryfylke og bosatte seg i Breivika, nå i Flora (den gang  Bremanger), som var nærmeste nabogård  til Husefest. De fikk en sønn (Severin  Gundersen) som ble prest i USA, og som døde i 1948. Da var han 94 år gammel.          

Tore (oldefar) ble gift med Kristi  Larsdtr. Øyjord fra Mauranger i 1828, og  tok over farsgården hennes i 1856. De  kjøpte senere Husefest som også omfattet gårdene Seljestokken, Breivika og Solberg  i Flora kommune. De fikk fem barn:  Lars, Hans, Kristoffer, Åsta og Gunhild.  Hovudbruket på Husefest ble senere delt  mellom Lars og Hans, mens Kristoffer  fikk Seljestokken, Åsta kom til Breivika  og Gunhild fikk Solberg. 

Hans (f. 1823) fikk på Stord seminar,  blei lærer i hjembygda og flyttet senere til  Stavanger som forretningsmann.      

Maria (f. 1821) ble gift med Lars  Andersen (f. 1826), og flyttet til gården  Mulelid i Bremanger kommune. 

Tida på Husefest 

Husefestvassdraget er flere kilometer  langt og strekker seg fra Stølsdalen i sørøst, via Storevatnet og Likkjevatnet ned  elva til Husefestvika. Ved denne elva var  det bygget både sagbruk og kvernhus i  ura ned til sjøen. Kvernhuset er nå borte,  og saga er bygget om til fritidstidsbolig av  nåværende eiere. 

Det var for meg kjempespennende å  hoppe fra stein til stein i denne ura, og  særlig hadde jeg moro av å fiske etter  sjøørreten som gjemte seg i kulpene i  elva. Når det var stor vassføring, gikk  sjøørreten helt opp i Storevatnet. Ellers  krydde det av småkjø i hele vassdraget,  lite egnet som matfisk, men jeg kjenner til at det i våre dager er enkelte som har tatt seg bryet med å rense småfisken for å  lage fiskemat. 

Jeg fikk bevege meg fritt i dette landskapet. Når jeg ikke vandret rundt i fjæresteinene og plukket opp forskjellige småting som kom rekende, eller fanget små-ål  og småkrabbe, var det fisking og småturer i skogen. Inne i «Råkja» som det hette, var det en svær steinhelle som i eldre tid hadde glidd over noen store steiner og  dannet en vid hule som jeg likte å gjemme meg i og musisere med et «Tango» munnspill som mor hadde kjøpt. 

Det var helst når gamlefolket hadde  middagsluren sin at jeg hadde mine utflukter, når jeg ikke var sammen med  de andre barna på badetur nede ved naustet eller i vika ved «Buaneset» (en langgrunn poll med massevis av ål og småflyndre). Ellers var jeg pent nødt til å  hjelpe til med raking, hesjing og ikke mist luke ugress i gulrotåkeren. Det siste var  mindre morsomt. Etter endt dag i slåtten, var det å dra slipestein til skjerpinga av to langorv og fem–seks stuttorv. Slipesteinen  var stor og tung, så vi ungene måtte skifte  pååsnu.Detskulleendelfôrtil­  besetninga av kyr, kalver, sauer og en hest, så det ble  brukt stuttorv m/dott for ikke å ødelegge ljåen, og hvert grasstrå måtte rakes vel opp. Rakehodene var den gang av tre, så  det måtte skiftes ut rivetinder som var  brukket av både titt og ofte mellom steinene. 

Det var i «Vikja» jeg holdt til. Der  holdt de skole 14 dager i slengen med en  ambulerende lærer, i et eget avsatt rom  som ble kalt «nystova», og der barn fra  nabogårder også deltok i undervisningen.  Det var i forbindelse med bestefars sykdom i 1934, kanskje også i forbindelse med at forretningen i Florø var på randen av konkurs, at jeg kom på Husefest da de  hadde skole. Da jeg ble pålagt å holde meg unna i skoletimen, fant jeg meg med en nisje i husmuren rett under skolestua og sang av fulle mugger: «Kjenner du han Ole Viken, han er tjukk og liten. Han liker skive med pølse på. Og når han skal ut å gå, tar han flosshatt på, og går på kino med sin venn» Den gjorde lykke, ble det meg senere fortalt.

Det var dårlig med fremkomstmidler, og folk var henvist til å ro eller seile, da det heller ikke var stier mellom grendene.  Mange var det som omkom på sjøen når de la ut på disse seilasene. Såleis kullseilte noen karer fra Botnane som skulle i begravelsen til bestefar, og noen år senere kullseilte også et par karer ved Årebrotsodden og kom bort.           

Med to mann ved årene tok det ca. to  timer å ro til Florø fra Husefest, lenger hvis det var motevind, og det ble rodd to  ganger i uka for å levere gårds- og fiskeprodukter, og handle diverse med seg  heim igjen. Det var alltid spennende for  oss minste når onkel kom heim etter tur.  Det vanket som regel en liten spisspose med drops som vi hadde å sloss om. Noe  måtte vi forresten ha å sloss om. Det  kunne vere mengden rømme på grov­  grøten, eller antall blåbærkvister som de  større søskenene hadde med seg, etter å  ha melket kyrne som gjerne kunne beite  langt til skogs. 

Jeg var forresten nokså mørkeredd, da  det ble fortalt masse nifse og underlige  historier i tussmørket om kveldene. Det  hendte ikke sjelden jeg måtte følges på  utedoen, en 3-seter som lå ca. 30 meter  unna huset. Sjølsagt ble jeg mobbet.          

Når det var fint og stille på sjøen,  hendte det ofte at jeg ble med onkel  Torvald på fisketur. Vi rodde da gjerne ut  til Rognane eller Krogsøya og dorget med  lange, heimelaga troer. Jeg satt på tofta  foran og rodde, mens onkel satt på tofta  bak og dirigerte både fisking og roing.  Det var spennende, og jeg sa aldri nei til  å være med, selv om det til tider kunne bli  slitsom å dra på årene time etter time. 

Oppe på bualoftet lå det svære land­  nøter og annet fiskeredskap, som garn og  kagger og tauverk. Og det hendte det var  dager da nota ble lastet i notbåten for å  kaste etter sild som var kommet inn på vestre vika. Før det ble kastet, rodde jeg  rundt på vika i færingen mens onkel stod  i båten med loddesnor, for med denne å  kunne slå fast om mengden av sild var  verd å kaste på. Ble det kasting, gikk det  for seg i ganske stort tempo, der onkel  etter hvert som nota kom i sjøen skimlet  i vei for å skremme silda så den ikke stakk  før den var ringet inn. Nota var tung, så  hele familien deltok i operasjonen. Ellers  hadde onkel som vane på fine sommer­  dager/kvelder å sitte på berget nede ved  vika som en annen hegre og speide etter  tegn til sild. Et godt sildekast var jo ei  kjærkommen attåtnæring til et ellers  magert utkomme av jorda. 

Det hendte, før min tid, at det kom kramkarer til bygda for å selge alt mulig fra kjoletøy til allslags krimskrams. Det var særlig to stykker som var nærmest årvisse, kalt «Vosse-Anders» og «Vosse-Lars». En tjenestejente på gården ble noe forgapt i en tredje kramkar som likte å utstyre seg litt ekstra, gjerne med en slirekniv. Hun visste lite å snakke for seg. Det  ble fortalt at en gang denne karen  (Hermann het han) kom innom døra en tur, stod tjenstejenta lenge taus og stirret på han, for endelig å bryte ut: «Eg ville ikkje kjenne han Herman igjen, for han  hadde fått seg ny slira». Hun såg den blankpussa slirekniven han bar i beltet, og  det ble snakket mye hardangerdialekt den gangen i dette området.                 

Av andre reisende som kom, var det  om sommeren jevnlig besøk av fant, eller  splint, som det også het. Disse familiene  kom seilende, gjerne flere fartøy i følge,  og brakte med seg alt mulig slags utstyr i  blikk som de etter beste evne forsøkte å  selge. Det var spann, blåbærplukkere, melkesiler, auser, visper m.m., og vi  ­  minste fikk streng beskjed av de voksne  om å holde oss på god avstand når de  kom skramlende opp bakken fra sjøen  med pargaset. Vi kunne bli sjanghaiet. 

På nabogården drev Guttorm med  sølvrev som attåtnæring, ved siden av  garn etter sjøørret. Det var heller lite de  drev i skogen, bortsett fra vedhogst til  eget bruk; einepåler, hesjestaur m.m. 

Jeg var ofte sammen med Brynjulf  Jensen som var fostersønn til Guttorm og  hjalp til med å male opp fôr til revene, og  mate dem. Brynjulf og Harald (sønn til  onkel Torvald) var like gamle, ca. 5 år  eldre enn jeg, så de drev sitt «spill» for seg  sjøl når det gjaldt jakt m.m. Ellers hadde  Guttorm, sammen med broren Øistein  og Elias Solheim, bygget en hytte oppe  ved Likkjevatnet som særlig ble brukt  under hjortejakta om høsten. Jeg satt ofte  med kulerunde øyne og dirrende ører og  hørte på de mange jakthistoriene som ble  servert. Men jeg erfarte senere at jakttu-  rene som ble foretatt dagen etter en litt  fuktig fest, var nokså begrenset, og bestod  som oftest i at en av karene ble satt på  post enten over eller under «Nevreskåra»  på østsiden av Likkjevatnet, mens resten  av karene med mye bråk og spetakkel forsøkte å jage frem til posten. 

Det fortelles at en av jegerne etter en  nokså fuktig kveld ble satt på post for å ta  imot eventuelle dyr fra et jag, og satt blidelig og sov da jagerne kom frem til  posten. Rundt ham var det ferske spor etter flere dyr som gjerne hadde snust på  den bolde jeger.      

Et par ganger var jeg med på slike jag, og en gang ble jeg mektig stolt da jeg fikk låne rifla til Øistein. Etter at jeg hadde vært med på et slikt jag, gikk jeg av gårde  på egen hånd opp i Tverrdalen spent som  er fjær, med alle sanser i høygir. Jeg var jo  ikke gamle karen (første høsten etter krigen). Riflene som ble brukt, var alle gravd fram etter å ha vært skjult for  ­  tyskerne under krigen. 

Solheimhuset    

Solheimhuset (Strandgata 31) var bygget av Peder B. Solheim som kom fra Nordalsfjorden, og som i likhet med  mange andre i distriktet søkte et levebrød  i den nyoppretta byen. Valget for dem  som ikke hadde odel til gården de kom  fra, var enten å emigrere til USA eller på  en eller annen måte slå seg fram i gamlelandet. 

Det startet med at det først ble satt  opp en sjøbod som i første etasje inneholdt lager og butikk, med bolig i 2. etg.  Siden, da butikken syntes å være liv laga,  ble det reist et stort tre-etasjers bolighus  med forretning i kjelleren, og som gjennom årene skulle huse mange familier.  Sønnene til Peder B., Elias og Bernt, var  det som sammen drev forretningen i  Florø, mens en tredje sønn («Per med  sjøen») drev butikk i Nordalsfjorden. 

Det jeg minnes, var at Elias med familie, og vi, bodde i andre etasje, og Bernt  med sin familie og skredder E. Kjørlaug,  huserte i første etasje.

Jeg ser ennå for meg skredderen der  han satt med korslagte ben på et langbord  og tråklet sammen dresstøy. Det var forresten i samme rom som mor senere hadde frisørsalong. 

Det var vel i 1935 de kjøpte seg et  eldre hus og eiendom på hjørnet mellom  Torggata og Markegata. Erling var gift  med Aslaug, søster til Thor i Seljestokken,  og de fikk seks barn (fem jenter og en  gutt). De to yngre tror jeg ble til etter at  de flyttet ut av Solheimhuset. 

Kona til Elias, Astrid, var en av mange  søsken fra øvre garden i Husefest, og søskenbarn av både Aslaug og mor, så det  var litt av et familiehus. 

Jeg tror det var i 1934 at Bernt og  Lovise (f. Berg) bygget og flyttet inn i  nytt hus på Tua, etter å ha kjøpt tomt av  Steffen Bruflot. De fikk to sønner, Odd  og Finn, som jeg var en del sammen med.  Odd var ett år eldre, og Finn ett år yngre  enn meg. Finn døde i ung alder (under  krigen) av anemi. Odd ble direktør ved  Oslo Kretsfengsel, og jeg har siden ikke  hatt kontakt med ham. Han var jo som  nevnt ett år eldre, og holdt seg helst sam-  men med jevnaldringene sine, Magne  Sølvberg og Knut Breyholtz, sønner i to  familier som i de samme årene hadde  bygget i nabolaget. 

Det ble til at vi flyttet ned i første etasje, hvor vi bodde resten av min barndom, slik at vi var bare to familier i det  store Solheimhuset. Elias og Astrid fikk tre barn (to gutter og en jente), alle noe  eldre enn meg, men ikke verre enn at f.  eks. Liv, datteren, når hun ikke hadde  annet å ta seg til, hentet kakao og sukker  som hun mikset sammen og foret meg  med når vi drog på «landtur» på loftet. Loftet var ganske stort, med mange spennende rom, som også etter hvert ble  innredet til oss da vi vokste til. Det var vel helst noen «smett-inn», men likevel godt  å ha noe for seg sjøl, for tidligere sov jeg  på en sofa i stua etter å ha forlatt barnesenga på mor og far sitt soverom. Det var jo noe trangt om saligheten en stund. 

Det var ikke lengre avstand mellom den først oppsatte bua /butikken og huset, enn at vi hadde klesnor fra vinduet i soveværelset og bort i søre gavlen på bua. Det var en slags dobbeltsnor med talje som kunne hales til og fra huset.     

Andre etasjen på bua, med inngang fra sør, ble en tid etter det større huset var tatt i bruk, ennå en tid brukt som bolig. Jeg kan huske at en fru Høiness bodde der med sin sønn Jørgen en tid, før de  senere fikk en liten leilighet i huset hos ur­maker Moe, tvers over gata. Jørgen var  ikke som andre, og ble naturlig nok mobbet av gutta i gata. Han må ha vært  minst ti år eldre enn meg.       

Loftet var et sted for lek og artige  påfunn. Arne, bror til Liv, holdt seg mye  sammen med Kjell Eliassen, sønn til  madam Eliassen som drev sjokolade-,  frukt- og tobakksbutikk i et hus som  senere Kåre Krokene overtok. De to  ­guttene drev og laget til en form for lysbilder fra en stor pappeske som det var klippet en firkant i og limt på en liten glassrute. På denne klistret de utklipp fra  tegneserier, og ved hjelp av lommelykt  kunne de vise bildene på veggen i mange  størrelser og varianter. 

Liv og jeg holdt på å gjøre det helt  store en gang vi sammen hadde tømt en  liten «celloloid-bøtte» for små drops for-  met som kuler, og brukte bøtta som lyse-  stake. Celloloiden var meget lett antennelig og tok sjølsagt fyr da lyset brant ned.  Heldigvis hadde vi åndsnærværelse til å  trampe ned ilden. Episoden ble ikke  nevnt, av omsyn til ev. represalier fra våre  foresatte, og det ble slutt på slike eksperimenter. Det ble å holde seg til sukker og  kakao rørt sammen i et eggeglass som vi  mesket oss med, mens vi forestilte oss å  være på landtur. Det var jo mye brukt å  smøre niste for å dra på landtur ­ søndagene, sjøl om målet for utfluktene ikke var lenger enn ca. 1 kilometer unna. De mer «kondisjonerte» av byens borgere bygget  seg hytter både ved Storevannet og  Lillevannet, i grenseområdet mot Kinn  kommune, men faktisk ikke mer enn  noen hundre meter unna egen bolig.

Nabohuset (Strandgata 29) tilhørte J.  Langø, som drev isenkramforretning m/  tillegg, styrt av Arne Jeppesen. Det var  leilighet i andre etasje, der G. Økland  bodde før de flyttet opp i E. Natvik sitt  nybygg i Markegata. Finn-Helge, eldste  sønn til Økland, var på min alder, og jeg husker han hadde en særdeles flott seilskute stående på loftet deres, og som jeg og andre kamerater av ham fikk lov til å  beundre (men ikke røre).

Solheim hadde en stor gråspraglet katt som het Mons, som jeg ble bestevenn med. Da det var en del rotter i huset, laget jeg en sinnrik felle av ca. 40 cm  lang kasse der den ene veggen var netting,  med fallem i enden. Når en rotte var gått  i fella, var det bare å kalle på Mons som  ikke lot seg be to ganger med å fange inn  beistet og kverke det når jeg åpnet lemmen.

En nokså stor gulbrun terrier hadde i  begynnelsen av krigen sett sitt snitt til å  stikke av fra en tysk vaktbåt. Den ble  «adoptert» av Solheim, og ble godvenner  med både Mons og meg. Han deltok også  i fangsten av rotter som det var flust av. 

Vannklosett var den gang et fremmed  begrep, så huset hadde sin egen rekke med utedo, en til hver husstand. De fulle kaggene ble fraktet bort med hest og en  4-hjuls vogn på en fast ukedag og landet som gjødsel på bruket til bonden. Folk var sparsommelige også med å få tømt kaggene, for det det var pris på hver enkelt tømming, så kaggene var mer enn  fulle når de ble hentet. Det var derfor slett ikke morsomt alltid å sette seg på do for å bli skrapet i de «edlere deler» av stivt  avispapir (som var det vanlige dopapiret)  – eller kanskje av en nysgjerrig rotte? 

Fisketorget        

I almenningen mellom Solheimsbua  og Sundalsbua var det anlagt fisketorg m/  sjøtrapp i hele gatebredda, der fiskere/  bønder fra øyene og distriktet daglig  møtte opp med sine produkter (helst fisk  i alle varianter). Mange hadde sine egne  baljer/stamper som ble fylt med levende  fisk, slik at byens fruer kunne velge ut  størrelse og art. Hele handelsseremonien  ble unnagjort på formiddagen, og baljene  ble stående på torget etter at de var tømt og rengjort. Dette passet oss ungene bra,  da baljene var nokså anvendelige til for  eksempel å hive på sjøen og padle i (et  nokså dristig foretagende, da de var runde  og lite egnet til framdrift), eller også ved  å bruke dem til å fange duer med. Duer  var det rikelig av da de bygget reder oppe  i vindehusene på de mange sjøbodene  langs Florevika. Vi brukte å hvelve en  balje og bygge dem opp med en ca. 20 cm  lang trepinne festet til en lang snor.  Under strødde vi havregryn eller mais-  korn, og når duene kom for å forsyne seg,  var det bare å rykke pinnen ut. Dette var  jo sport, så vi slapp dem løs igjen ganske  snart. 

Det minket forresten sterkt på duene  under krigen, men det var helst okku­pasjonsmakta som forsyndet seg på slike fugler, enda det ellers var knapt om mat for oss andre. Vi bodde i første etasje med stue­vinduet vendt mot Torget og Torgbakken,  og jeg hadde god oversikt fra min yndlingsgyngestol til alt som gikk for seg  i gata. Å studere mennesker var nærmest  en besettende hobby, samtidig som  fantasi­fulle dagdrømmer tok en vesentlig  plass framfor lekser.      

Av fiskerne på torget var det særlig et  par som som skilte seg ut med ekstrem  holdning pga. slit og gikt. Den ene lutet kraftig framover, og den andre ikke mindre kraftig bakover. Når disse to stod  sammen, var det et artig skue for oss  ungene som jo ikke kunne holde oss for  kommentarer. Men det holdt vi for oss sjøl av en eller annen merkelig grunn. Var  det respekt? 

Det var artig å studere damenes nitide  gransking av de ulike fiskeslag og andre  produkter som var lagt fram for salg.  Pruting og akkedering, enten det var til  dyr eller mennesker, var fast kutyme.    

Etter at fiskerne hadde gjort unna  handelen, ble det mer plass for andre  robåter ved sjøtrappa. Det var folk fra  øyene/distriktet med andre gjøremål, som  f. eks. kunne vere rengjøring av butikk­  lokaler etter endt dag, reparasjoner, bygge­  arbeider, etc. Det var et slags samspill. 

Framfor større begivenheter, hellig­  dager m.m., var det alltid et større opp-  bud av robåter både ved sjøbuene og sjø-  trappa. Øyfolket kom roende i gamle  klær og fant seg plass i sjøbuene for å  skifte i finstasen, og ellers ordne seg. Det  fantes ikke noen form for toalett, så en løs  planke i buagolvet måtte gjøre tjeneste  som avtrede. 

Det hang en lang stige oppe under  bua. Der kunne jeg presse meg inn og  ligge i lange stunder, med god oversikt til  hva som foregikk. Sjøl om jeg kanskje ble  oppdaget fra min utkikkspost, var jeg så  ung og ubetydelig at det ikke ble tatt notis av, og jeg fikk dermed ro og fred til  mine «studier». 

På Rota bodde det tre familier; Hopen, Hamre og Høyvik. Alle var de avhengige av robåten for å komme seg over til byen for handel eller andre gjøremål. De små jordflekkene på øya var ikke mye til å holde liv i familiene på, så det ble søkt attåtarbeide. Jeg kjenner bare til familien Hamre, da Karl Hamre drev med diverse  vedlikeholdsarbeid for Solheim, og kona  hans, Hanna, vasket butikklokalene. Hun  kom fra Seljestokken og var søskenbarn  både til Astrid Solheim og til min mor.  Kona til Daniel Hjertenes som var datter  av Gunhild Solberg, var også søskenbarn  til samme «klanen», så det ble mye slekt  rundt meg å studere. En bror av henne,  Ludv. Solberg, hadde satt opp forret-  ningsbygg vis-à-vis Ludv. Sundal, der han  drev nokså allsidig. Jeg var ofte oppe i  hagen deres og lekte med Lars, som var et  par år yngre enn meg.            

Etter hvert avløste motoren årene. Båtene ble større, og det ble nærmest krig om plass i sjøtrappa. Daniel Hjertenes  tok til med fiskehandel i et skur tilknyttet  Sundalsbua. Dette slo godt an, da det  ikke alltid var vær til å legge båter i sjø-  trappa, og en fikk dermed bedre regularitet med fiskehandelen. Jeg kan ennå høre den fine gangen av Sleipner-motoren til  Hjertenes når han kom tøffende fra St.  Helena for å åpne fiskebutikken (St.  Helena er en holme med et lite småbruk  øst for Rota der Hjertenes regjerte, og  som etterkommerne fremdeles rår over).  Han hadde fast båtplass i den smale «hukken» øst for Sundalsbua, godt skjermet av denne. Det ble en del krangel når noen var så «syndig» å oppta plassen.

Laurits, yngste sønn til Hjertenes, tok  over fiskehandelen som han etter hvert fikk et godt grep på. Dessverre druknet han i ganske ung alder på en tur med noen kamerater inne i Høydalsfjorden. Han var ett år yngre enn meg, og gikk i klassen under. Det var forresten borte på låven til Hjertenes på St. Helena at Lauritz inviterte vår klasse på dansemoro med musikk fra en gammel sveive­ grammofon, og vi ble innført i tangoens innfløkte dansetrinn. Det var under krigen. 

Jeg tror det var Audun Husefest (også  en av de mange barna fra den øvre gården  på Husefest) som startet den første fiskehandelen i Florø. Han disponerte en mindre steinkai m/tomt mellom Kolkaia og lagerboden til Langø som A. Jeppesen disponerte. Tilkomsten var et smug mellom forretningen til Ellen Christensen og Langø. Der drev han sin fiskehandel i  bua nede, og bodde i etasjen over. Jeg minnes han hadde innredet en form for kjølelager med tykke vegger isolert med sagflis, og at det om vinteren ble fraktet isblokker ned til anlegget fra Lillevannet.             

Også ved Tollbodkaia, på A. Trovik sin  eiendom, dukket det opp en fiskehandel  som ble drevet av O.B. Vasbotten i årene  før Florø Kjølelager bli bygget (i 1936),  og der han senere ble disponent. 

Brødrene Inge og Trygve Batalden  drev den gang handel med andre former  for fiskeprodukter som fiskepudding,  ­  fiskekaker og fiskeboller, videreforedlet  sild m.m. Det var virkelig kvalitetsvarer, og det måtte det være for å få salg på produktene, i og med at byens befolkning stort sett hadde god greie på tilberedning av fisk.       

Om vinteren, etter nyttår, var det sild i alle varianter som stod i fokus. Sildeflåten hadde forberedt seg og opptok havna fra  like over jul. Så da fisket slo til noe over  det nye året, snudde det opp ned på alt  som kunne krype og gå i den vesle byen.  Vi guttene utstyrte oss med «hukkerter»  (en tykk streng med krok i enden) som vi  brukte til å få tak i sild fra dekket på de  tungt lastede fartøyene når de la til kai, og samlet gjerne 20-30 sild på en streng og  solgte på byen. Det blei godtatt av fiskerne, og vi fikk oss noen kjærkomne ører, samtidig som vi skaffet oss ekstra­ arbeid med tilberedning av sild til familiens eget bruk. Det gikk helst i flekket,  saltet og tørket sild, og sild til middag i alle varianter. Vi brukte òg en del silderogn når den var fast og fin. Det var godt  sammen med kokesild.

Spesielt husker jeg fra starten av ­ krigen,  da det ble vansker med mel, og brød var som murstein, at far fant ut at silderogn  ville gjøre susen i brøddeiga. Det virket slik at brødene ble luftige og fine, riktig en suksess. Dette ble bevist  da jeg til en påsketur  sammen med kamera-  tenei«Ekorn-klubben»  hadde tatt med fire av  disse brødene til eget  bruk, men måtte se  langt etter dem, da  disse ble konsumert  ganske rask av hele  gjengen.

På samme turen hadde jeg med mors  «kasseapparat» med en hel film som skulle  brukes på turer.  Tilfellet var at to av  kameratene, Rune og  Oddvar, var svært så  interessert i hester. De  lånte apparatet en dag,  og klarte å bruke opp  en hel film på slike dyr  rundt om i bygda, noe  vi andre var mindre  begeistra for. Den dag  i dag er de begge hek-  tet opp i alt som har  med jordbruk å gjøre, med utdanning i  den retningen på Ås landbrukshøyskole.     

I disse årene var vi hver påske oppe i  øvste Naustdalen. Det var på Vona, på  Svorstølen, på Nes og på Fimland. Herlige  dager med lange, fine skiturer på fjellene  rundt oss. Der var både jenter og gutter  som reiste av gårde på disse turene, men  sex var ikke «oppfunnet» den gang, så alt  gikk pyntelig for seg, med godt innbyrdes  kameratskap.