En nervepirrende opplevelse
september
Under krigen oppsto det det sjølsagt en del spesielle episoder, blant annet knyttet til illegal båttransport. Norsk Brændselsolje sitt tankanlegg i Hesteneset var et fast møtested.
Hybelprisane – Vi har høyrt rykte om at der finst hus- eigarar som driv svartebørs på hyblar i Florø, men nemnda har ikke teke mot ein einaste klage, fortel lensmann Arne Moe som er formann i priskontrollnemnda. For dei alle fleste hyblar er leiga fastsett. Ikkje i noko tilfelle er det lov å ta høgare pris enn 40 kroner. Og då må det vere ein retteleg pen og vel utstyrt hybel med sentraloppvarming og varmt og kaldt vatn på rommet, legg han til.
❖
Uvanleg klage på likninga Laurdag var folk vitne til ein noko uvanleg måte å klaga på likninga på. Ein mann frå Reksta slo til likningssekretæren i Kinn – etter usemje om likninga til vedkommande. Hendinga som gjekk føre seg her i byen, er meld til politiet.
❖
Kunstig regn Amerikanske militærstyresmakter i Tysk- land eksperimenterer med kunstig regn, og no har dei greidt å laga ei regnbyge som varde i 40 minutt.
Det var en kjent sak at det fra tid til annen kom inn båter fra England i ulike oppdrag. Det kunne være å hente folk som måtte rømme landet, inn/ut-transport av våpen og utstyr til Heimefronten eller i landsetting av etterretningsfolk/ radiotelegrafister som var strategisk plassert langs kysten. Til slike oppdrag ble det i en tidlig fase brukt mindre båter som man under normale omstendigheter ellers ikke brukte utenskjærs, og som heller ikke hadde tanker store nok for tur/retur-reiser fra den andre siden av Nordsjøen. En mørk kveld ble far kontaktet; om han kunne stille på tankanlegget? Det viste seg å være en båt som var kommet inn fra havet i ly av mørket, men som hadde for lite drivstoff til sikker retur til England. Far så straks at det var et problem med dette, fordi en av de to tankene på anlegget var beslaglagt av vernemakta. Det var nemlig slik at anlegget besto av parallelt liggende tanker, hver på 50 m3. Oljeselskapet disponerte innholdet i den ene tanken til bruk for norske fiskere. Den andre var forbeholdt tyske interesser. Som følge av dette var det heile tida vakt oppe ved tankene. Det tyskerne ikke var klar over, var at det var rørfor-
bindelse mellom de to tankene, slik at det var mulig å tappe drivstoff ved overføring fra «den tyske» tanken. Jeg har ikke klart for meg om vaktene bare patruljerte oppe ved tankene eller også nede på kaien. Men det var i alle fall alltid en risiko for at de på en kjedelig vakt kunne ta en runde for å undersøke fiskebåtene som fylte drivstoff og sjekke om de hadde lovlig «schein» Ei stund etter at far var på plass, kom en båt sigende inn til kaien, og far kjente igjen Anfinn Skorpen, som var eneste mann om bord, og som far visste hadde rømt til England tidligere. Han hadde fra tid til annen spesielle oppdrag på gamle trakter, og var denne gangen på besøk. Skorpen hadde på seg marineuniform under en svart regnkappe. Så alt så normalt ut, en lokal fiskebåt som skulle bunkre. Det var åpenbart at dette, også for Skorpen, var en delikat og ikke heilt uproblematisk situasjon. Han hadde problem med å oppføre seg normalt, for væpna tysk vakt gikk omkring i nærheten. Han var naturlig nok rastløs og skjelven; det kunne jo alltids være at vakta kom ned på kaien og ville kontrollere papirene. Dette var en kalkulert risiko som kunne få store følger for begge parter.
september
ne om bord under bunkringen. Dette er aldri blitt oppklart. Men han var klar over at det ikke kunne være andre som hadde stjålet syrefatene. Om innholdet av disse fatene av vanvare var blitt fylt på motoren som antatt drivstoff, ville det være fullstendig ødeleggende. Skader ville også skje om syre hadde kommet ned i båten. Det var en lettelse for far da han et par dager senere fikk den avtalte særmeldingen over radio, at båt og mannskap var kommet vel fram. I ettertid viste det seg seg at det heldigvis blei oppdaget at det var syre på noen av fatene, og disse ble lempet over bord. Skorpen gjorde som mange andre fra vårt distrikt en heltemodig innsats under krigen, og kom vel heim igjen. Men som den uforferdede våghalsen han var, skal han seinere ha kjørt båten sin gjennom brottene vest i øyene, der han sikkert mente han var grokjent. Der innhentet skjebnen han. «Han blei aldri mer spurt», som det heter.
Far var heller ikke særlig komfortabel med situasjonen, og ba derfor Skorpen om å komme seg inn i lugaren og holde seg der til han fikk fylt opp fatene som sto i bunnen av båten. Inne i rommet forut raknet det åpenbart for Skorpen, for det ble så urolig og bråkete der framme at far måtte fram og be han roe seg ned, slik at han kunne bli ferdig med fyllinga uten at den tyske vakta fikk mistanke. Til alt hell reagerte ikke vakta. Fatene blei fylt opp, og far var sjeleglad for å komme seg derifra. Det var avtalt at Skorpen skulle sende en særmelding over radio da han var kommet over. Far hadde mulighet til å lytte på radio, siden Landbruk hadde godkjent radioreparasjonsverksted i kjelleren. Men neste dag oppdaget far til sin store fortvilelse at det manglet et par fat med syre som hadde stått lagret på kaien. Dette uroet han. Heller ikke forsto han hvordan Skorpen hadde klart å få fatene med seg på båten. For etter det han hadde trodd, var Skorpen ale-
Skjebnens veier er uransakelige.
Slagsmål i Storåsen Måndag ettermiddag var det ei durabeleg slagsmål oppe i Storåsen. To omstreifarar var bedne opp på kaffi til han Adolf. Truleg var der andre drikkevarer og, m.a. hårvatn som var vistnok var kjøpt i ei forretning her i byen. Det starta hyggjeleg, men etter kvart vart det munnhogging. Det skulle kome av at ein av gjestene hadde sunge ei vise som vertskapet ikkje lika. Det ende i slagsmål, og gjestane drog seg attende ned mot idrottsplassen, der det vart kriga med stein av båe partar. Det skal også ha vorte drege kniv. Vertsfolket og gjestane sine forklaringar står imot ein anna. Tysdag var det rettsleg forhøyr, og onsdag sa retten fengslingsdom over Adolf Olsen, førebels for fire veker. Han er sikta for brot på rusdrykklova. No vert han send til Vik.
❖
Yttri frikjend Dr. Johan Yttri er i Gulating lagmannsrett frikjend for skuldinga om å ha gjeve 20 kroner til front- kjemparane. Dommen var samrøystes.
Kjelde: Flora-Minne, Flora Historielag, årsskrift 2012.