Fra mitt innholdsrike liv – Så kom krigen
Dette er første del av livsminnene som Målfrid Ottesen har skrevet ned fra sitt 85-årige liv, og nå vil dele med Floraminne sine lesere. Det har blitt en lang historiefortelling, for lang til å få plass i bare ett årsskrift. Derfor blir dette en serie over flere år. Vi får slå følge med Målfrid, og hennes slekt og venner, gjennom dager med glede og dager med sorg. Men gjennom Målfrid sin fortelling får vi også et godt innblikk i Florø sitt dagligliv, og byen sin utvikling gjennom krigsår til fredsår, og opp gjennom etterkrigstida. Vi starter med krigsutbruddet og de første krigsårene. Neste år får vi vite mer om hvordan livet artet seg i en liten kystby, der de tyske soldatene utgjorde en stor del av byens befolkning. Målfrid har dedisert (tilegnet) hele denne fortellingen fra sitt innholdsrike liv, til sin egen familie.
FRA MITT INNHOLDSRIKE LIV
– SÅ KOM KRIGEN
Vi er kommet langt ut på vårparten i året 2015, og nå kan jeg endelig starte memoreringen fra mitt lange liv her i min kjære by, FLORØ. Jeg vil nå sette ord på noen av mine mange erindringer fra min barndoms- og ungdomstid og i eldre år.
FLORØ 9. APRIL 1940!
I heile 30 år deltok Målfrid i «Rett Vest»-løpet. Foto: Privat.
Min kjære veslesøster Audhild fylte 3 år akkurat denne dagen. Jeg husker fremdeles at mamma med alvor i stemmen, fortalte oss barna at nå var krigen kommet til Norge. Jeg var 7 år og spurte om den kom til Florø også. Vi forstod nok ikke alvoret i situasjonen. «Ja, det vil den nok også,» var det bekymrede svaret mamma gav meg. Det varte enda noen uker før tyske soldater inntok Florø, og lite ante vi noe om de forferdelige konsekvenser denne krigen skulle få. Det ble nok en spesiell fødselsdagfeiring denne dagen.
EN FAMILIETRAGEDIE I familien hadde vi bare tre uker tidligere fått den ufattelig triste meldingen at mammas yngste
søster, tante Åsta, var omkommet i et snøras i Årdalsheiene i Ryfylke. Hun og hennes mann, Jørgen, var da bosatt på Jørpeland. I et følge på syv personer ble både tante Åsta, Jørgen og min eldste søster Solveig, bare 17 år, tatt av raset. De to siste klarte å redde seg, men tante Åsta ble funnet begravd under snømassene senere. Solveig
slapp fra ulykken med en brukket ankel, men denne hendelsen bar hun nok preg av resten av livet. Hun hadde også som 6 åring fått skarlagensfeber og mistet som følge av den det ene øyet. Bare det var en tragedie i seg selv. Har ofte tenkt på hvor vondt og vanskelig det har vært for henne. – At denne forferdelige ulykken skulle ramme vår familie! Tante Åsta var bare 27 år og ble begravd på Jørpeland 27. mars 1940.
lige ganger under krigen, lærte jeg den utenat. I tillegg husker jeg fremdeles mange tyske sanger fra krigstiden, og ble faktisk litt fascinert av språket, og de blide unge soldatene som ga oss ungene fristende, søte «bonbons» som etter hvert ble mangelvare. En venninne advarte meg mot å ta imot disse dropsene, for hun mente at de var giftige! Det trodde jeg ikke på, og jeg lever fremdeles, hennes dystre prognoser tiltross.
SKOLETIDEN UNDER KRIGEN Jeg begynte på Florø Folkeskole høsten 1939, 6 og et halvt år gammel. Det var to førsteklasser, A- og B-klassen. Jeg visste at A var den første bokstaven i alfabetet og ville helst gå der. Men jeg visste ikke at det var en nynorsk klasse. Da jeg heller ville gå i B-klassen, ba en av lærerne (jeg tror det var skolestyrer AM Lauvsnes) meg om å fortsette i A-klassen for den var så liten. Da hadde A-klassen bare 11 elever, 7 gutter, og 4 jenter som het Siv, Ragnhild, Åse og Målfrid, altså meg. Det valget angret jeg ikke på senere, for jeg ble flink i nynorsk. I 5. klasse fikk jeg flytte over til bokmålsklassen.
Florø Folkeskole ble snart okkupert av tyskerne, så i de fem årene krigen varte, måtte vi få undervisningen på mange forskjellige steder, som i Yttrikjelleren der overlegen på sykehuset bodde, i småsalen i FRAM som var vårt kinolokale, i Rådhuset og på Fiskarfagskulen bl.a. I sjette klasse på folkeskolen var det obligatorisk med tyskundervisning, men jeg likte godt språket, og spesielt grammatikken med de fire kasus.
Tante Åsta hadde startet sin egen frisørsalong på Jørpeland, og min søster Solveig var lærling på hennes salong. Jeg kan fremdeles se for meg mine sørgende besteforeldre, Nikoline og Kristoffer, da de kom fra Seljestokken til Florø og de tårevåte hilsener mellom de voksne hos oss i Markegata. Så måtte de reise med båt like til Jørpeland og ta farvel med sin vakre, unge datter. De hadde også, bare få år tidligere mistet sine to yngste sønner, Peder og Harald, bare 25 og 31 unge år. Jeg husker godt at mamma gråt veldig ofte. Hun fortalte senere at tante Åsta i et brev hadde skrevet at hun helst ville besøke sine foreldre på Seljestokken i påsken, og ikke dra på fjellet. Tenk om hun hadde bestemt seg for det… Men mannen hennes ville ha henne med seg på fjellet, og slik ble det nok. Om hun heller hadde reist og besøkt sine foreldre, ville hun sikkert ha levd i mange år videre. Mamma fortalte at tante Åsta da også bar på sitt første barn. Onkel Jørgen var knust av sorg, men jeg likte han ikke da jeg fikk vite at det var han som fikk ta avgjørelsen om påsketuren som fikk et så tragisk og dyptgripende utfall for hele familien. Senere har jeg fått besøke min tantes hvilested sammen med min søster Audhild, og det takket være min gode venninne, Reidun Falnes Hellesen som er bosatt på Sola.
I min aller første diktat skrev vi: Frau Sætre ist meine Lehrerin. Jeg husker at jeg skrev navnet hennes med e istedenfor æ og fikk derfor S minus, men det hadde vel ingenting med tysken å gjøre! Hun var litt for streng, men jeg hadde stor respekt for henne. Da vi begynte i syvende klasse var krigen slutt og vi fikk skolen tilbake. Hipp Hurra!
AVSKJED TIL STRAM GIV AKT!
SÅ KOM KRIGEN på toppen av all sorgen. Det første jeg kan huske av de fem krigsårene, var da en stor tropp grønnkledde soldater kom marsjerende i taktfaste rytmer fra Amtskaia og videre oppover bakken foran huset vårt, mens de sang; «Die Fahne hoch, nun wollen wir marschieren.» Jeg husker ikke om de da hadde noen fane, men at troppen bestod av smilende soldater, nesten bare flotte unge gutter. Selvsagt kunne jeg ikke den sangen da, men etter å ha hørt den utal-
19. januar 1942 dør min kjære bestemor Nikoline, helt uventet. Vi visste ikke at hun hadde vært alvorlig syk en stund. Men jeg tror hun døde av sorg etter å ha mistet sine tre yngste barn. 26. januar, på hennes 70-årsdag, kom båren fra Selje- stokken der familien hadde tatt avskjed i heimen.
eneste kveld, helt fra vi var småbarn. «Kjære Gud, jeg har det godt. Takk for alt som jeg har fått – – –»
Det var en kald vinter med snø og holkeføre. På Amtskaia ble bestemors båre derfor lagt på en slede med hest foran, og vi begynte den lange veien mot kirkegården. Da vi kom oppover langs Storevatnet, så jeg at det kom en tropp tyske soldater marsjerende mot oss. Jeg hutret og frøs og følte meg plutselig redd, trodde de var farlige. Heldigvis holdt jeg mamma fast i hånden. Da soldatene kom nærmere, stilte alle seg opp i stram giv akt og hilste så flott på oss. Jeg undret meg over at de som var våre fiender gjorde honnør for bestemor, og husker at mamma omtrent sa disse ordene: «Selv om de er våre fiender, har de lært seg disiplin og respekt for de døde». Jeg var glad på bestemor sine vegne og var ikke lenger redd for de tyske soldatene. Min bestefar Kristoffer, døde året etter. Han slet med Parkinsons sykdom de siste årene av sitt liv. Jeg tror at han også døde av sorg.
LITT MER OM KJELLEREN VÅR I den lune kjelleren i huset vårt hadde vi ei stor gryte som mamma kokte klær i. En liten vedovn var montert under gryta, og vi hadde et stort lager koks i en binge borte i en krok. Så vi slapp å fryse når vi brukte den. Vi følte oss trygge og hadde det både varmt og godt. I dag kan jeg også se mamma for meg der hun satt på en krakk og sløyde hundrevis av sild som hun hengte opp på stenger til tørk og siden fikk røkt. Det ble god og nærende kost i ei tid da vi mer og mer fikk merke matrasjoneringen. Mamma gikk også den lange vegen til Florø Sildeoljefabrikk ved kanalen og fylte to store spann med sildolje som hun blandet i mjøl etc, og laget fantastisk gode kjeks. Utrolig at de ikke smakte sildolje! Smøret vi fikk på maten hadde mamma blandet med kokte poteter for å drøye det ut, og Rika kaffeerstatning blandet hun med brente kavringer, malt på kjøkkenkverna. Snakk om fantasifull mamma! Så det smakte godt med en kaffekopp på kjøkkenet til ho Aslaug, for de mange som kom innom vår alltid åpne og gjestfrie heim. Og spør om hun var flink til å spå i kaffi-kopper, og bare sa det som var hyggelige nyheter for de mange som likte den snille «spådama».
FLYALARMEN GÅR! Noe som fremdeles sitter fast i minnet mitt, er den fryktelige flyalarmen som virkelig skremte oss. Sirenen som gikk over hele Florø, var så fæl at jeg kan høre den fremdeles, og den gikk stadig vekk under krigen, en tid hver eneste dag. Jeg husker vel best en gang flyalarmen gikk midt på natta. Jeg var 10 år og lå i senga med meslinger og høg feber. Pappa kom springende på det vesle soverommet jeg delte med mine to søstre Thorbjørg og Norunn, og ba oss skynde oss ned i kjelleren. Han pakket meg godt inn i et varmt teppe og bar meg ned de to bratte trappene til kjelleren der også resten av familien var samlet. Mamma, Solveig, Per «Gutten» og Audhild. Pappa hadde plassert store sandsekker foran begge vinduene for å hindre at de ble truffet av granatsplinter ved eventuelle flyangrep. Men jeg var forferdelig redd. Fra det høge nabohuset kom også Lina Gjert- sen, som var offiser i Frelsesarmeen, og hennes datter Marit. De bodde i loftsetasjen i Hellesen- huset og var glad for å være sammen med oss. Thorbjørg satt ved siden av meg, og jeg spurte engstelig om hun trodde vi ble bombet. Men hun gav meg følgende trøstende ord: «Nei det er ikke farlig nå, for fru Gjertsen er jo her, og hun er frelst.» Fornuftige ord til trøst... Og dessuten gikk vi jo på Søndagsskolen og ba vår aftenbønn hver
NÆRENDE KOST TROSS KRIG Bestemor og bestefar hadde en ganske stor gård på Seljestokken, og kunne forsyne oss med både poteter, gulrøtter, kålrabi, neper og til og med egg i blant. Så vi hadde egentlig et sunt kosthold. Jeg husker engang da jeg var hos tannlegen, «Niffen», som sa at vi Kjørlaugungene hadde så gode tenner og friskt godt tannkjøtt. Ja det var den gangen! Men brødmaten måtte vi spare mer på. Derfor husker jeg godt en episode fra 1941, da vi var evakuert fra Florø og bodde hos bestemor og bestefar på Seljestokken. Bestemor spurte om jeg ville være snill og gå til Solberg, nabogården, der foreldrene til den berømte flyveren Thor Solberg bodde. Det var tante Gunhild, søster av bestefar, og onkel Simon, hennes noe strenge, men dyktige mann. De hadde et heller lite gårds-
hadde jo kort skoleveg selv om vi hadde undervisningen på flere forskjellige steder i Florø. Da hadde pappa stilt opp 6 eggeglass på rad og rekke på kjøkkenbenken, fylt med damprenset medisintran som vi ble tvunget til å drikke. Jeg synes den smakte motbydelig! Men på kjøkkenbenken stod det også ei stor skål med gulrøtter og oppskårne kålrabibiter som vår «dessert». Det var mamma sin jobb å ha den på plass. En dag jeg skulle tilbake til skolen med en svær kålrabibit i hånden traff jeg en skolekamerat, Tor Økland, på veien. Han hadde et digert eple i neven og spurte forsyne meg vi skulle bytte!! Tenk, et eple i stedet for den vanlige kålrabien. Spør om jeg var snar til å si ja takk til den byttehandelen! Tor var yngste sønn til Georg Økland, som senere ble min første banksjef i A/S Fjordenes Kreditbank.
bruk og dyrket for det meste poteter. Derfor fikk jeg med en liten sekk gulrøtter og kålrabi, og jeg kan huske at vegen gjennom skogen var litt spennende. Jeg glemmer aldri da tante Gunhild skar opp to store, saftige brødskiver med smør og sukker på som takk for grønnsakene. Det er de aller beste brødskivene jeg noen gang har spist! Helt sant – – –. Tante Gunhild kom forresten ofte på besøk til oss i Markegata og hadde alltid med seg munnharpa si, og satte seg ned på kjøkkenet og spilte så fint og vemodig for oss ungene. Hun var så liten og god der hun satt på kjøkkenkrakken. En dag hun skulle på do (vi hadde selvsagt utedo som de fleste andre på den tiden) la hun munnharpa fra seg på kjøkkenet. Jeg grep sjansen og forsøkte å spille, men det var ikke enkelt. Det ble min musikalske debut, og slutt på DET instrumentet!! Da tante Gunhild døde var alle hennes 11 barn med og fulgte henne til graven. Mange år senere kjøpte pappa et piano av sin gode venn Jacob Vallestad, og da fikk både Thorbjørg og jeg undervisning hos frk Laura Strømsnes og fru Breyholz. Men Audhild var den som senere ble flinkest på pianoet, og i tillegg kjøpte hun trekkspill som hun mestret på en fantastisk måte. Hun kunne samtidig lage så mange morsomme ablegøyer at hun alltid ble et festlig og muntert midtpunkt når vi var samlet. Spør om jeg har savnet henne hver eneste dag siden hun døde så alt for tidlig, bare 65 år gammel.
TULIPANER FRA VICTORIA HOTELL I min erindring vil jeg ta med noe av det jeg husker best fra tiden før krigen kom til Norge. Markegata 40, der jeg vokste opp, lå like i nærheten av Victoria hotell. Der var det en fin allé opp mot inngangen på hotellet, og om våren stod hundrevis av røde tulipaner og blomstret så vakkert at det var en fryd for øyet – også for meg! Det var mai, og jeg var 4 år da jeg lot meg friste til å plukke en bukett tulipaner til mamma så hun kunne pynte med til 17. mai. Jeg var godt i gang med å plukke noen av de vakre tulipanene, da Tore Halvorsen, 2 år eldre og sønnen til hotelleier Severin Halvorsen, kom springende, tok meg i nakken, gav meg juling og jaget meg heim! Jeg kastet fra meg buketten og sprang grinende heim igjen, og måtte fortelle mamma det som hadde hendt. Jeg ville jo bare glede henne og gi henne litt av det kjempestore blomsterbedet. Mamma trøstet meg heldigvis og forstod at jeg ville dele litt av overfloden i hotellhagen, men hun lærte meg også at jeg aldri måtte gå i andre sine hager og plukke blomster, det var som å stjele. Ja – ja, det var vel det – men jeg syntes det var nok blomster i hagen deres!
SKRIVE «KAGGEN» Det var et uttrykk som ble brukt da dokaggene ble fulle og måtte tømmes. Det var som regel jeg som fikk det utfordrende oppdraget å gå til Hjørnevik sin forretning med 75 øre og skyndsomt og flaut hviska til dama bak disken: «Eg skal skrive kaggen». NATTEKSPRESSEN og KALONJEVOGNA var den benevnelsen vi ga den kjerra som kom ved nattetider og tømte alle kaggene i byen. De var ofte så overfylte at en del av innholdet ble liggende igjen langs vegen opp til Nordalsmarka der kaggene ble tømt. Det var en stor lettelse den dagen vi endelig fikk vannklosset i huset!!
6 EGGEGLASS PÅ RAD I storefrikvarteret som varte 25 minutt gikk vi heim fra skolen for å spise formiddagsmat. Vi
Tore terga meg mange ganger etter den episoden, og seinere i livet kunne han, sammen med meg, med sin trillende glade latter, gjenoppleve mitt uheldige besøk i den flotte hotellhagen. Han ble forresten min banksjef noen år i Vestlandsbanken og døde også så alt for tidlig, bare 62 år gammel.
Foreldra til Målfrid, Aslaug og Erling Kjørlaug, fotografert i 1952. I bakgrunnen Viktoria Hotell. Foto: Privat.
DET SKJEDDE I DE DAGER
med Alfhild Ottesen som var søster til min mann Per. De fikk et veldig godt ekteskap og levde begge til de var godt over 90 år.
For all del, dette er ikke starten på et nytt juleevangelium. «Lørdag 11. februar 1933 kl. 1 fm: Målfrid Kjørlaug». Nøyaktig slik er ordlyden i en kristelig kalenderbok pappa fikk til sin konfirmasjon 9. juni 1912, sirlig skrevet av pappa sjøl, da han og mamma fikk sin fjerde datter, som ble meg. Synes å kunne høre min pappas ord på ekte sognedialekt: «Ei jente no atte, Aslaug?» Men så kom heldigvis «Gutten» 2 år senere, og 2 år deretter en fin liten jente, Audhild, som ble den sjette i søskenflokken vår. Jeg fikk mitt navn etter min bestefar i Sogndal, Mons, også på folkemunne kalt «Møne-Mons», fordi han var en utrolig spretten og dyktig byggmester. Fremdeles står flere av husene som han bygget, godt bevarte i Sogndal. Også det huset som ble pappas barndomsheim. Et nydelig hus i Sogndalsfjøra, og nesten nærmeste nabo til selveste Gjest Baardsen! – Kanskje vi er i slekt nede på stamtavla mi for noen generasjoner tilbake… Da hadde mine forfedre vært trygge, for salig G.B. stjal jo bare fra de rike og ga til de fattige. Og mine besteforeldre i Sogndal var vanlige, arbeidsomme mennesker som hadde mer enn nok med å brødfø sine mange barn. Bestemor fødte i alt 11 barn, derav et tvillingpar, 2 gutter, som døde som spedbarn, og den tredje da han var liten gutt. Men 8 barn fikk vokse opp, 6 gutter og 2 jenter. Dessuten fikk min eldste fetter, Theodor, sønn av pappas bror Andreas, vokse opp sammen med sine mange onkler i Sogndal. Andreas var forlovet med ei jente som ble for syk til å ta vare på veslegutten Theodor. Senere kom han til Florø, og gikk da i skredderlære hos pappa. Han ble av oss mer som en onkel enn en fetter, og en «lillebror» for pappa, som bare var 8 år eldre. Og spør om han fikk mange gode år, både hos bestemor og bestefar i Sogndal og hos oss i Markegata. Om han enn bodde på sin egen lille hybel, først på «Solheimbua» og siden i Hesteneset, fikk han ei fin tid med familien i Florø, og fikk sitt svennebrev som skredder. Da dannet han og Arthur Høyvik, som også gikk i lære hos pappa, sitt eget lille firma som hadde sitt verksted i et tilbygg av Fjordenes Kreditbank. Theodor ble senere gift
«DER SCHNEIDERMEISTER» Pappa hadde fått sin utdannelse ved et tilskjærerakademi i Bergen, og var i flere år sensor for mange som skulle ta sitt svennebrev. Jeg har tatt vare på noen av hans regnskapsbøker, utført med sirlig, tydelig håndskrift. Kassadagbok, Hovedbok osv. Alt dette hadde han tilegnet seg sjøl. Han satte både Thorbjørg og meg til å hjelpe seg, mens vi var i tenårene. Det ble våre første innblikk i bokføring! Noe vi fikk god nytte av da vi begge senere ble ble ansatt i AS Fjordenes Kreditbank som assistenter for banksjefen. Pappa var litt av en autodidakt, for sannelig fikk han også hver måned tilsendt heftet «Der Schneidermeister,» skrevet på tysk, fra et firma i Tyskland. Det var lenge før krigen begynte! Han lærte seg sjøl å oversette det meste til norsk, ved hjelp av glossarbøker. Noen av disse heftene har jeg også tatt vare på. Må bare beundre han for hans store kunnskaper på et fagmessig språk jeg bare forstår svært lite av. Jo, pappa ble den dyktige skreddermesteren i Florø, med sin store kundekrets, spesielt blant byens elite! I ettertid har jeg så ofte tenkt på hvor allsidig, dyktig og ærlig han var. Inntekten av hans mange flotte og samvittighetsfulle arbeid var nok altfor liten, sjøl om den ble høgt verdsatt – om ikke akkurat i form av skikkelig betaling, så langt derifra. Mine egne foreldre tok også så godt vare på Hansemann, sønnen til min eldste søster Solveig, og ga han en trygg og god oppvekst sammen med oss søsken i Markegata. Marte Svennerud? Akkurat – ikke noʼ knussel, nei. Nå var vi 7 barn – –. Bestemor i Sogndal var en vever liten dame som het Sønneva. Et vakkert navn som sikkert passet akkurat til henne. Hun døde da jeg var to år, og bestefar noen år tidligere. Så jeg fikk ikke oppleve dem. Det var langt å reise til Sogndal den gangen, men pappa skrev nydelige brev til sin mor, og et av dem har jeg tatt vare på. Hun fikk grønn stær på begge øynene, og ble blind på sine gamle dager. Den sykdommen har nok gått i arv i familien, for både pappa, min bror og jeg fikk samme diagno-
sen. Men i dag kan den heldigvis holdes i sjakk med moderne medisiner og regelmessig kontroll. Må bare huske at øynene skal dryppes hver morgen.
gikk han stolt ned til sin flotte redningsmann og overrakte staute Hans Stenseth, de sjeldne varene, med et dypt bukk. Nettopp disse ettertraktede varene som takk for den heltemodige redningen han hadde vist. Og vær sikker på at min bror og Hans Stenseth ble venner for livet! Jeg tror sikkert at jeg var med, for etter dette torde jeg ikke slippe min bror av syne på mange år. Engang senere sa Hans Stenseth til meg at jeg var med på å redde bror min, jeg òg, for de fortvilte ropene mine om hjelp var ikke til å ta feil av. Og det hadde han jammen rett i! Pappa fortalte oss ungane at nettopp Hans Stenseth hadde den mest perfekte skikkelsen han hadde sydd dresser til. Han trengte ikke ekstra puter på sine brede, flotte skuldrer. Og spør om jeg har fortalt det videre til «Bebbien», en av de fem flotte sønnene han og Solveig hadde sammen. Nå er nok populære «Bebbi på Bua», som han ble kalt, også ute av tiden, til stort savn for veldig mange av hans store vennekrets. Han gikk bort nyttårsaften 2013, nærmere 80 år gammel. Jeg går ofte til hans fine hvilested når jeg besøker de mange hvilestedene til mine kjære, både familie og venner. Det tynnes i rekkene, ja.
C'EST LA VIE – I ET NØTTESKALL – MØTE – AVSKJED
DESPERAT ROP OM HJELP! Jeg går tilbake til ett av krigsårene, 1941. Jeg var 8 år og min bror var 6 år. Naturlig nok var vi tiltrukket av kaier, båter og ikke minst av fisking. AMTET som vi kalte Amtskaia, lå jo like i nærheten. En dag skulle vi virkelig prøve den store fiskelykken, og morten og palen beit best der sjøen var dypest. Det visst vi godt, for der rant kloakken fra sykehuset ut i nærheten! For all del, det var sjøl-sagt kattene som fikk fangsten! Redningsvester var på den tiden nærmest et ukjent begrep for oss ungene, så våre foreldre ba oss sjølsagt om å være forsiktige, for ingen av oss var svømmedyktige. Utstyrt med heimelaga fiskestenger, snøre og angler med makk eller «kokkelurer» som agn, var det lett å få fisken til å bite. «Gutten» hadde så vidt fått snøret uti, før han fikk et skikkelig napp. I sin iver etter å få palen opp på kaia, tok han en overhaling og ramla utfor og rett i sjøen flere meter under oss. Han kavet hjelpeløst, mens jeg hylte og skrek så hysterisk at det sikkert kunne høres over hele Florø! Lenger oppe i Amtsbakken hadde Hans Stenseth øyeblikkelig oppfattet mine fortvilte rop om hjelp. Han slengte av seg jakka, spurtet ned på kaia og stupte resolutt uti sjøen, fikk tak i bror min og svømte til land med han i fjøra ved huset til Alf Apneseth. Jeg vil ikke tenke på hvordan det kunne ha gått. Vi kom oss fort heim igjen til våre skrekkslagne, men så takknemlige foreldre, der «Gutten» fikk skiftet til tørre klær. For en stor lettese! Og for en glede!!
Min bror fikk heldigvis oppleve sin 80-årsdag 7. mars 2015, sin skrantende helse tiltross, og fikk en fin markering på Quality Hotel Florø med sin nærmeste familie og spesielle venner rundt seg. Hans gode sjakk-kamerat Øystein Hjertenes roste Per for hans innsats som mangeårig og dyktig sjakkspiller, og fortalte også om Pers utdannelse, både som ingeniør fra Bergens Tekniske Skole og senere ved Berlins Tekniske Høyskole, noe ikke så mange visste om. Bjarte Sindre, også en god sjakkvenn av Per, holdt en fin tale der han fortalte fra tiden da Per var lærling ved Sindres Mek. Verksted og Pers evner til å finne løsninger om det oppsto et problem. Per døde 12. september 2015.
– Så var jeg blitt «enebarn». Et stort savn å bære videre. Vi hadde jo vært så mange – – –.
Fortsetter i Floraminne 2019.
REDNINGSMANNEN, HANS STENSETH Det var jo krig, og snart var det også rasjonering på det aller meste, både matvarer, klær, sko etc. Likevel klarte pappa å få tak i ei flaske Cognac gjennom apotekersken, Sylvia Hagtvedt, som han fikk vite hadde et reservelager. Hos en annen som solgte tobakksvarer var han også så heldig å få kjøpt en pakke sigaretter. Mamma stasa bror min «Gutten» opp i matrosdress, og med vannkjemmede blonde krøller
Kjelde: Flora-Minne, Flora Historielag, årsskrift 2018.