«Postmesterholmen»
Naustholmen ligger vakkert til rett nord for Florø, og markerer seg mot de kraftigere konturene av Sagafjellene og den lavere Risøya mot vest. Det nyanlagte baseområdet er nå nærmeste nabo i sør. Det er varslet at Naustholmen skal flates ut til industriområde og brukes som fyllmasse for videre baseutbygging. Før den forsvinner vil vi se litt på den nære historien.
holmen er vanskelig å skjønne. Ingen vet om det har vært naust der, og heller ikke finnes det rester etter dette. Og hva skulle en med et naust der ingen bodde?
De som har gått på land på Naustholmen, vet at det er vanskelig å fote seg for en rundtur. Den er steinete og ujevn, med lite jord. Det vites ikke at den har vært i bruk til beite, der er ingen gode flater og myrer som på de andre nære øyene. Ei lita havn i vest er god så sant det ikke blåser vestavind. Kommer en seg på land, er det de fleste steder ruglete, ujevnt og dårlig med gode flater som innbyr til sommerlig hygge. Navnet Naust-
POSTMESTER TRYGVE LOSTING HAMMERSTAD Min morfar Trygve Losting Hammerstad kom til Florø som postmester i 1930. Han flyttet fra Bergen med sin datter Magda som da var 20 år.
Dette bildet er antagelig fra 1939. Her ser vi 15 personer, alle pent søndagskledd. Antagelig har noen kommet i robåt, og noen i en mindre motorbåt. Morfar sitter med ryggen til ved enden av bordet. Farfar, bakermester Ole Nybø rett i mot med konen Petra til venstre. Ellers er det familien Hodnefjell med foreldre og 3 barn, Fridjof Nybø med sine to døtre, og min far Sigurd Nybø, (svigersønn av Hammerstad). I døren har vi frk Noven om hjelper til.
ROBÅT OG HYTTE
Som i mange familier på den tiden herjet tuberkulosen. Familien hadde to barn, Else og Magda. Hans eldste datteren Else, døde i 1925. Hun hadde vært syk lenge, ble pleiet av sin mor, som under dette også ble smittet av tuberkulose og døde i 1928. Han følte vel at de kunne trenge en ny start, og grep sjansen når postmesterstillingen i Florø ble ledig. Han kjøpte Naustholmen i begynnelsen av 30-årene. Den hadde tilhørt Florø Gård, men var da i eie av Døsen/Fjordenes Kredittbank.
Han kjøpte en robåt slik at han kunne komme seg fram og tilbake, antagelig en oselver, En svært rank båt i følge min far, som nok hadde mer sans for en robust nordfjordfæring. Planen var nok fra begynnelsen å sette opp en hytte. Først ble det vurdert et område mot øst, men tilslutt ble det funnet ut at beste sted var mot syd. Ved sjøen ble det planert ut et lite båtopptrekk, og noen trappetrinn slik at en lett kunne komme i land fra en robåt, men ellers var det ikke laget til kai. Kun et par bolter for landfeste. Selve hytten ble lagt opp i bakken på en liten flate. Brødrene Noven bygget hytten og den ble innviet 28. april 1934. Den var enkel. To små soverom med 2 smale køysenger i hvert rom. Et lite kjøkken uten vann, vask eller ovn. Til matlaging ble det brukt primus. Et oppholdsrom eller stue med veggfaste benker
Bilde på forrige side, som også finnes i «Horne- arkivet», er merket med enerett G. Økland. An- tagelig har det opprinnelig vært et postkort til salgs i Øklands Bokhandel. Morfar tegnet seg selv inn og fikk det fotografert opp hos Horne. Han var nok stolt av sin nye eiendom, der han satte opp en hytte. Og på folkemunne ble holmen etter hvert også kjent som Postmesterholmen.
På vei til holmen. Legg merke til påkledning og sikkerhetsutstyr. Bildet er fra 1958 eller 59. Vi ser Bjarne Nybø med datter Anne. Mor med Bente. Olaug (Lauen) Nybø. Stig Nybø, Harald Bryni Nybø og Per Nybø sittende oppe bak. William Nybø. Margrethe Hodnefjell. Sidsel Nybø og Andreas Hodnefjell.
hadde en liten vedovn til oppvarming. Hytten kalte han Hammersborg. Vann var et problem, men det kom ned et lite sikkel bak hytten, og der ble det gravet en brønn. Vannet var ikke det beste, men kunne vel brukes til kaffe. Utedo ble lagt bak mot øst. Det ble forsøkt å plante litt trær, en bjørkeallé ned mot sjøen og litt forskjellige treslag omkring hytten. Men lite og karrig jord og hardt klima har gjort at det først er i våre dager Naustholmen har grodd til litt. Hytten ble mye brukt Når en ser i gamle familiealbum er det tydelig at holmen var mye brukt, og det var og til dels store mengder folk, familie og venner. Flere bilder viser søndagssamlinger med mange mennesker. Men selv om hytten hadde godt med sengeplasser, ble den i liten grad brukt til overnatting. Morfar var nok ingen friluftsmann, men hadde stor sans for sosiale sammenkomster. Florøfolk brukte sine nære øyer mye. De fleste hadde tilgang på en robåt eller en saktegående liten snekke. Da dro en ikke så langt, det ble ofte Rota, Risøya, Sandværet. Eneste gang vår familie overnattet på hytten var da mine foreldre, Magda og Sigurd med 3 små barn måtte evakuere fra sitt husvære i Havne-
gata i 1944. Dette på grunn av stor fare for engelske flyangrep. De bodde da en uke på holmen. Min eldste bror Geir forteller at far rodde daglig til sin jobb på Landbruk, det regnet hver dag, og broder Ole og jeg fikk meslinger. Med andre ord, ingen hyggelige minner fra den turen. Holmen lå nær Florø, men samtidig skjult. Det førte til at både under krigen og utover 40-tallet ble det en del uønskede besøk og delvis direkte hærverk. Inventar ble ødelagt. En fin sveivegrammofon ble kastet på sjøen. Dette gjorde nok at Morfar mistet litt av gleden ved å bruke Holmen. Morfar døde i 1951. I min barndom i 50-årene ble også hytten mye brukt. Igjen til søndagsturer. Søndagen var jo en
Her er en ungdomsflokk samlet. Rundt bordet ser en først Ivar Pors Muniz med briller, Atle Kittang, Gro Haus, Anne Marie Standal, Tony Døsen, Karin Buarøy, Vigdis Kittang, Liv Irene Våge, Ragna Eliassen, Lorentz Nybø. Resten usikre.
de bygget derfor en danseplatting. Da kunne vi ungdommer også ha større samlinger med tilhørende musikk og dans, uten foreldrenes vaktsomme blikk.
Etter 60-tallet ble nok holmen og hytten stadig mindre brukt. Nødvendig vedlikehold ble forsømt og forfallet satte inn.
dag for tur. På våren var det skitur på Heia og om sommeren var det tur på Brandsøyåsen eller båttur. Og båtturen hos oss var stort sett til holmen. Også denne generasjonen hadde med seg både venner og familie. Utover 60 tallet, da vi i min generasjon ble ungdommer, fikk hytten igjen et oppsving. Den ble brukt til sommerfester. Dette spesielt etter at en del venner av far også fant ut at plassen var hyggelig og anvendelig for sine sene sommerfester og
Og nå skal også selve Naustholmen bort.
Kjelde: Flora-Minne, Flora Historielag, årsskrift 2018.