Leker og plikter på Tua i 1950-årene
Lek er gøy og lek er læring. Lek er interaksjon og også en morsom måte å lære seg å mestre voksenlivet på. Verden over har barn alltid lekt, og vil forhåpentligvis fortsette å gjøre det. Men lek i min barndom og lek i dag er på mange måter så forskjellig at det er nesten ikke til å fatte. Vår verden på Tua var liten. Men mer enn stor nok for oss som vokste opp der rett etter krigen. Jeg har samlet noen glimt fra vår lek lenge før mobiltelefonene og elektroniske spill gjorde sitt inntog i barnas verden.
«É DU MÉ MEG»
Gunn prøver å lære dukka å gå.
Dette var standardspørsmålet når vi banket på hos en venninne eller venn etter at middagen var fortært og leksene gjort. Nå var det tid for lek og svaret var alltid ja. Hva vi gjorde på? Det avhang selvsagt av årstid, men og hvor mange vi var som var «mé» hverandre. Vi manglet aldri noe å foreta oss og aldersspredningen på ungeflokken var stor. Her var det ingen alderssegregering. De som ville være med var det alltid plass til. Enkelte aktiviteter som å kasteball på vegg og «enmannshoppetau» var det mest jentene som drev med. Men stod slengtau på programmet, var både gutter og jenter med. Det samme gjaldt en rekke sangleker, og selvsagt forskjellige ballspill. Om vinteren kom ski, kjelker eller skøyter fram, og om høstkveldene stod gjemmespill høyt i kurs. Ballspill, sangleker, hoppetau og parantes, var blant aktivitetene vi brukte mye tid på – ja vi sa «å hinke parantes» ikke hoppe paradis som det heter nå. I en periode var vi og ivrig opptatt med å «hjelpe» fugler med å bygge reir. Til vår skuffelse var det aldri noen fugler som fattet interesse for innsatsen vår, som forøvrig fikk en brå slutt da søsteren min skulle gjøre plass til meg slik at jeg kunne nyte byggverket. Greina hun satt på brakk og hun stupte ned og fikk en pinne gjennom leppa. Det bar i full fart på sykkel til sykehuset hvor
hun ble snurpet igjen. Arret har hun enda! Vi avholdt også begravelser med stort sermoniell om vi fant en død humle eller fugl. I friminuttene på skolen gikk det ofte i Fangefri og av og til kastet vi kniv på sørsiden av gymnastikksalen. Kaste kniv var vel og et lokalt navn på det som andre steder heter «Kappe land». Det gjaldt å holde kniven i bladet, få den til å rotere for
den andre siden av Atlanterhavet og larvene måtte ta turen alene til et sted de aldri hadde vært. I Storevannet der foreldrene hadde utvandret fra, skulle de nå vokse seg store og feite før de selv satte kursen mot Sargassohavet for å gyte. Hvordan i all verden kunne de finne veien tilbake? Ned elva ved Møla, over Vassreset, ut Rekstafjorden og til slutt over størsteparten av Atlanterhavet, før de kunne ankomme stedet de selv var født! Slik kunne vi spekulere mens vi studerte de små nesten gjennomsiktige ålene. Ikke bare var det turen de hadde tilbakelagt som fasinerte oss, men også navnet Sargassohavet. Det sitter som spikret nesten 70 år senere.
Lek i dissa. I forgrunnen Kristian Jansen og Else Halvorsen. Foto: Privat.
så å treffe bakken med spissen ned. Det hendte vel at roteringen ikke ble helt perfekt og da kunne kniven havne for eksempel i kasterens sko og om det var turnsko var det ikke alltid like behagelig. Forbud mot tollekniv var ikke oppfunnet og verneutstyr visste vel ingen hva var. De fleste kunne håndtere en kniv, for vi laget jo pil og bue eller spyd av og til også.
SARGASSOHAVET Vi ungene tilbrakte mye tid ved elva mellom Storevannet og Kanalen. Det var spennende å fange glassål, lage demninger og studere disse små skapningene. Vi hadde hørt om ålens vandring til Sargassohavet for å gyte så det var med både beundring og medlidenhet vi betraktet dem. Tenk på den dramatiske turen de hadde tilbakelagt og det uten foreldrene. De var jo blitt igjen på
SLÅBALL, NIDVISE OG POLITI Den flate veistrekningen mellom der overlegeboligen senere ble bygd og byggelagshuset i Gaddevåggata, var ypperlig egnet til slåball. Her samlet vi oss, valgte lag og streket opp start og mål i grusen. Slåball er ikke akkurat en lydløs lek. Det var sikkert mye rop og skrik og heiing, men de fleste naboer hadde unger som var med på leken og ingen forventet at det skulle gå lydløst for seg, unntatt en. Sikkert som amen i kirka kom en barnløs, sint dame ut på verandaen og ga oss det glatte lag. Vi måtte vær så god å være stille for hun skulle sove middag. Ikke bare forstyrret vi middagshvilen, men nåde oss om ballen kom inn i hagen hennes. Det skulle litt av et mot til å prøve å snike seg usett over gjerdet og lete opp ballen, for det var ikke til å unngå at den havnet blant
på lettelsen jeg følte når vi kunne svinge inn på tunet på Kleiva. Å gå hjem igjen var helt ufarlig så vidt jeg husker. Det var ikke bare på Kleiva de hadde hest som vi kom i befatning med. På Nybø hadde de Happalusen og Sandy, og Bruflot hadde og to hester. Det hendte at disse fem rømte fra sine hjemlige havnehager og slo seg sammen. Det var mer enn nifst når de kom galopperende langs veiene så vi måtte redde oss inn i nærmeste hus og håpe på at eierne fikk samlet og skilt flokken.
Munter og jeg tar livet med ro.
floks og georginer en gang i blant. Ryktene ville ha det til at hun hadde en balje full av feilslåtte baller, men ingen torde gå å spørre om å få de igjen. Konflikten mellom ungeflokken og den biske damen eskalerte da noen av de store guttene diktet en nidvise til henne og sang den frimodig for full hals. I den fikk hun sitt pass påskrevet: «Fru ….., fru ….., fru…… du er et stort hespetre og derfor kan du stå og kakle, kakle fra din balkong.» osv. Jeg kan sangen enda, men det er nesten så jeg blir flau nå i voksen alder når jeg tenker på det. Hevnen fra fruens side lot ikke vente på seg. En dag vi var i full sving med slåball kom politiet, riktignok i sivil, men likevel politi! Stakkars mann. Det var nok ikke akkurat et drømmeoppdrag å skulle jage ballspillende unger fra den eneste flate veistrekningen i nabolaget fordi ei dame absolutt skulle sove middag i et rom mot veien der vi skulle spille ball.
LANDTUR OG «LOKKEMANN» Av og til gikk vi på landtur i skogen og opp på Dugermålshaugen. Vi var utstyrt med saft og i sjeldne tilfeller en pakke kjeks. På slike utflukter hadde vi alltid dukkene med. Det var ingen liten ekspedisjon, for vi måtte krysse Storeveien (Firdavegen), og selv om trafikken var minimal, kunne det jo hende det kom en bil! Min modige søster sprang først over veien for å se om kysten var klar, så vi mer skvetne kunne komme oss helskinnet over. Når vi planla en slik landtur kunne det av og til oppstå hindringer som kullkastet alle våre planer. Noen kunne med absolutt sikkerhet fortelle at det var kommet en lokkemann med hurtigruten fra Bergen, og denne lokkemannen stod bak et tre i skogen og lokket barn med en sjokolade! Uhyggefølelsen var til å ta og føle på. Tenk å komme fra Bergen, stille seg bak et tre i skogen og att på til lokke med en sjokolade! Nei, det var bare å skrinlegge landturen sporenstreks. Jeg kan ikke huske at vi hadde noen formening om hva det ville innebære å møte lokkemannen bortsett fra at vi kanskje kunne få smake en sjokolade noe som ikke akkurat var hverdagskost. Det var ikke bare landturer som foregikk i skogen. Av og til ble det utkjempet krig på Sletta. Krig var en gutteaktivitet, men søsteren min mener hun hadde jobben som en slags Prillarguri. Hun skulle varsle når fiendehæren var i anmarsj. Selve krigshandlingene var nok ofte svært overdrevne og oppskrytte. Det ble utkjempet et og annet slag riktignok, men oftere ble kampen avblåst før den kom i gang. Hærene stod mot hverandre klar til dyst, men etter å ha fått oversikt over hverandres våpen snudde de på hælen og gikk hver til sitt før en eneste pil hadde forlatt buestrengen.
KLEIVAHESTEN OG ANDRE HESTER Det var opplest og vedtatt at hesten på Kleiva var vill og farlig. Den var vel helst litt skvetten, men ble aldri kvitt ryktet sitt som mannevond. Vi søsken måtte gå på Kleiva for å hente melk hver kveld. Jeg kan enda huske hvor nervepirrende det var. Tenk om hesten hørte oss. Redselen var så sterk at mamma måtte fjerne kjettingen mellom melkespannet og lokket, så hesten ikke skulle høre lyden av kjettingen mot spannet! Hva den egentlig ville gjort om den oppdaget oss, hadde vi nok bare vage forestillinger om. Kanskje springe på oss, trakke oss ned? Vel, det gjaldt å bevege seg så lydløst som mulig og jeg kan enda kjenne
Aktivitet i brøytekanten.
Her ser vi Alf Jansen.
PÅ SKI I KLEIVABAKKEN OG PÅ HODE I ELVA
kjørt ut gjødseldunger på marka og disse fungerte som buffer, der jeg for inn i dunge så ski og armer ble begravd. Storeveien brukte vi mye til å renne på spark og kjelke. Det forteller litt om endringen som har funnet sted med tanke på trafikk. Jeg tror det gikk buss til Førde en gang om dagen, så den trafikken hadde vi kontroll på. Biler var og et sjeldent syn og Storeveien egnet seg ypperlig til akebakke. Noen få heldige hadde rattkjelke og det var stor stas å få sitte på en slik doning. Skøytesesongen startet som regel på Skitne- vannet og endte på Storevannet. Lillevannet var forbudt område for det var byens drikkevann. «Skiten» frøs først. Om det kom av at det var grunnere enn Storevannet eller om det var brakk- vannet som gjorde det, vet jeg ikke. Det var ikke akkurat populært å ha vært på «Skiten» på skøyter. Vi kunne ikke lure oss unna at vi hadde vært der, for lukten på klærne avslørte oss ettertrykkelig.
Der det nå er både veier og hus var det slåttemark og et ypperlig sted å renne på ski. Så snart det var snø var det et yrende liv i bakken. «Døds- løypa» gikk fra flaggstanga på Kleiva og var nok bare for de mest dristige. Vi laget og hopp og av- holdt hoppkonkurranse. Av og til kom Falkenstein som var politibetjent og en fantastisk slalomkjører i hvert fall etter eget utsagn. Vi kunne få beundre slalomskiene hans som det stod Stein Eriksen skrevet på. Stein Eriksen var jo en verdenskjent slalomkjører, så med slikt utstyr var Falkenstein litt av en helt for mange. Jeg hadde kanskje hatt litt å lære av Falkenstein når det kom til det å svinge. Mine renn endte ofte i elva, for svingeteknikken var ikke akkurat min sterke side. Så var det slukøret å tusle hjem med skiene under armen, iskald og våt. Det var forsmedelig, men verre var det når det var
GJEMMESPILL OG KEDDE Om høsten lekte vi mye gjemmespill. Garasjen til Sunde var et velegnet utgangspunkt for det. Her kunne vi gjemme oss i Sunde sin hage og samtidig kedde epler. Hvorfor det var så stas å gå på
kedde (epleslang), er ikke lett å forstå. Det må være noe med spenningen, for epletrær hadde mange av oss i hagene. Vi ble selvsagt avslørt, men politiet ble aldri tilkalt! Vi ble ganske svett da hagens eier plutselig dukket opp mellom trærne. Vi lurte på om vi skulle rømme, men det ble verken straff eller tordentale. Skrekken avtok raskt og det samme gjorde spenningen med å kedde. Beskjeden vi fikk, var at vi måtte bare ta så mange epler vi ville så lenge vi ikke knakk greiner. Snakk om nedtur.
den å ta i sin munn. Mye av fangsten ble forsiktig tatt av angelen for den skulle i akvariet. Sjø ble øst opp i små fordypninger i berget som skulle fungere som akvarium. Her strøk selvsagt fisken med, sikkert fordi det ble for varm. I en periode måtte fiskingen vike for jekebygging. Det var et tidkrevende prosjekt for det skulle skaffes fjøler, spiker og bek. Bek nasket vi fra tønner utenfor bilverkstedet til Sande først og fremst for å tette sprekker i farkostene, men jeg husker enda at vi synes det egnet seg ypperlig til tyggegummi. Hvordan vi så ut i munnen kan en bare lure på. Direkte helsebringende var det vel heller ikke. Jekebyggingen tok mye tid, men jeg kan ikke huske at de noensinne kom på sjøen.
FISKE ETTER PES OG JEKEBYGGING Å ligge på kaia for å fiske pes (småsei) var en yndet aktivitet. Håpet var alltid å greie å få blågom eller berggylte på kroken, men nei. Pes fikk vi nok av, men de fargesterke fiskene tror jeg aldri at vi greide å få. Den eneste avvekslingen fra pes var småkrabbe og marulk, men det var fascinerende å studere livet under brygga. Noe av fangsten ble sløyd med katten som ivrig tilskuer. Den satt i berget og fulgte nøye med om det skulle vanke en matbit, trodde vi. Men nei, pes fra Kanalen nektet
DUGNAD I HØNSEHUSET Så vidt jeg husker, var vi de eneste i nabolaget som hadde høns, og for øvrig også katt og hund. Det var ikke alltid like stas å mate, måke, hente egg eller plukke vassarve og løvetann til hønsene, men av og til var det storrengjøring i hønsehuset. Da hadde vi assistanse av andre unger. Det skulle
Turnstevne i Florø. Defilering i Strandgata. Instruktør Alfred Myklebust i midten.
Landsleir på Bømoen, Voss i 1957.
måkes, vaskes og strøes med sagrubb, og verpekassene skulle få ny treull. Vi gikk løs på oppgaven med stor entusiasme og var det den tiden på året vi kunne plukke porslyng til å pynte med, synes vi det var kjekt. Tenk på hvor glad hønsene skulle bli når de ble sluppet inn igjen til nyvasket hus som att på til luktet godt av nyplukket pors. Vi studerte hønsene nøye og var overbevist om at de var begeistret og takknemlige for innsatsen vår.
kan jeg huske som flotte opplevelser. Særlig turn holdt vi på med lenge etter at vi «vokste fra» leken, og litt etter hvert tok også andre plikter over. Det var barnepass som innbrakte 50 øre dagen og senere noen år som avisbud. To ganger i uka var det Firda Folkeblad som skulle distribueres, og så ble det Bergens Tidende. Særlig var Bergens Tidende litt av en jobb, men jobben innbrakte en bra slant som kunne disponeres til kino, dans eller andre «forlystelser». For barn i dag virker antakelig dette som om det foregikk i steinalderen. Ingen foreldre var engasjert med henting og bringing til de organiserte aktivitetene. Skolen kjente de til bare fra utsiden med mindre de hadde vært elever der selv. Om vi lå på brygga for å fiske, måtte vi passe oss for ikke å dette på sjøen for redningsvester var ukjent og ingen voksne var å se. Aldersspredningen i ungeflokken kunne være ganske stor og de store hadde vel et øye med de mindre om noe skulle hende. Det må på mange måter ha vært lettere å være foreldre den gangen. Vi kunne uforstyrret lage engler i snøen mens vi så på stjernehimmelen og prøvde å forstå hva evigheten egentlig var.
– En forunderlig verden.
ORGANISERTE AKTIVITETER OG INNTEKTEKTSBRINGENDE ARBEID Av organiserte aktiviteter stod speider og turn høyt i kurs. Noen spilte også håndball, men det konkurrerte ikke ut verken speideren eller turnen. To ganger i uka var det turnøving i Fram og jeg tror at omtrent alle unger i byen var innom. Noen var selvsagt flinkere enn andre, men det var rom for alle uansett nivå. Vi øvde flittig og deltok på stevner både lokalt og på landsturnstevner. Av og til hadde vi oppvisning på Framplassen. Da var pianoet plassert på en lastebil og Nora Myklebust spilte av hjertens lyst slik at vi holdt takten. Broren Alfred var instruktør. I speideren lærte vi en del nyttig, men mest stas var det å få delta på speiderleir. Landsleirene
Kjelde: Flora-Minne, Flora Historielag, årsskrift 2018.