Fra sildefisket ved Kinn i 1857
SKITT OG FISKE
«…den almindelige antagne rumbesparende maade at nedlegge Sild paa, ogsaa lader seg praktisere paa levende, aandende Mennesker», skriver oppsynslege J. Nicolaysen etter befaring i boligene som huset fiskere, i sin rapport fra sildefisket ved Kinn i 1857. Oppsynslegen i 1858, cand. med. M. S. Greve, har og mye å bemerke om de hygieniske forholdene under sildefisket. Hvem vet, kanskje det var skitne og illeluktende fiskere som gav ham inspirasjon til å lage Dr. Greves barnesepe.
Under sildefisket ble folketallet på Kinn og øyene rundt mangedoblet. Tallet på fiskere blir anslått til et sted mellom 12 000 og 15 000. Det nøyaktige tallet er vanskelig å vite med sikkerhet
«Baade paa Grund af dens Spredthed og den bestandige Bevægelse der finder sted i den,( gjør det) overmaade vanskeligt ….å faa et nogenlunde, nøyaktigt Tal paa».
«Skillingmagasinet»: Det rike sildefisket ved Kinn på 1860-talet. Teikninga er henta frå boka «Hilsen frå Florø» skriven og utgjeven av Bjarte Sindre, 2009.
«TARVELIG, USSELT OG ELENDIG»
losjihus på Kinn skiller seg også ut, for der var det til og med en ovn slik at fiskerne hadde mulighet til å tørke klær. Legene målte opp og regnet ut hvor mange kubikkmeter luft det var pr. person i de ulike husværene og konkluderte med at hadde det ikke vært for gisne vegger og tak som stod for en viss utskifting av surstoff, ville folk knapt ha overlevd. P.g.a. allehånde dunster fra alt fra klær til mat og bedervet halm «er Luften umulig at aande længe i for almindeligt vante Mennesker», men husenes «slette bygningsmaade» gjør at det er en viss «Luftfornyelse gjennom Sprækker og Rævner». Ikke nok med dårlig luft og skitt, mengden «utøy» av alle slag var så stor at «endog Almuen selv beklager sig derover og, som enhver veed, der har færdes lidt mellem disse folk, der skal meget til».
Når legen skulle se til en syk, måtte mange gå ut for at legen skulle få så pass armslag at han kunne få undersøke pasienten. «Hver mand maatte ligge tæt opp til sin nabo for at faa plads». «Efter paalidelige Mænds sigende» var halmen i sengene «...ei fornyet i 5 Aar». Siden folk lå som sild i tønne, eller brisling på boks, kunne legen med stor sikkerhet si hvem som ble nestemann ut som pasient.
Var det ille i husene, var det ikke bedre utenfor. For i det hele tatt å komme inn, måtte man vasse gjennom allslags avfall, urenslighet og gjødsel i store dunger. Ikke bare var det «motbydeligt», men ofte «meget vanskelig at balancere frem paa de slibrige og smale Tilgangene» til husene og «ganske i nærheten av husene finnes de høyst naturlige, men for sansene meget støtende tegn på beboernes fordøyelse.» I enkelte hus var der «for større Beqvemmeligheds skyld kun et Par løse Brædder i Gulvet, som kun for Synet skjuler de stinkende Avskyeligheter».
Det er lett å skjønne at øyene som hadde noen 100 fastboende til vanlig, mildt sagt var overbefolket under fisket og at de hygieniske forholdene ikke akkurat var gode. Oppsynslegene som arbeidet der i den perioden fisket varte, legger heller ikke fingrene i mellom når de gjør sine «Optegnelser». Ved siden av å føre statistikk over ulike sykdommer og skader, rapporterer de også om boforhold, mat og klær, for som en av dem skriver: «…det må ansees nødvendigt, at enhver Lege der er bekjent med Forholdene under Fisket, bi- drar sit til å påtale de slette hygieniske Om- stendigheter, hvorunder den fiskende Almue befinder seg». Etter innledningsvis å ha beskrevet vinter- været som «en stadig Vexel af Storm fra alle Kanter» og godværsdager som en sjeldenhet, står det videre at distriktet er vanskelig, ja rett ut sagt «ofte livsfarligt at befare». Til dette værharde området strømmet det tusenvis av fiskere og folk som var sysselsatt med å ta seg av fangsten. Boforholdene blir nesten utelukkende omtalt som «tarvelige», usle og elendige. Husene er plassert på steder som er fullstendig uegnet. Ofte ligger de slik at væte samler seg opp rundt og under pga mangel på grøfting. Om plasseringen skyldes «Ligegyldighet, Uvidenhet eller Dovenskab» skal tydeligvis være usagt, men at de er uegnet som bolig for så mange mennesker selv for kort tid, blir slått fast med sikkerhet. På grunn av stadig tilsig av væte og mangel på drenering, er det enkelte steder så galt at det samler seg opp vanndammer inne på gulvene. Et av husene var blitt brukt til grisehus fram til innrykket av fiskere kom, uten at gulvet var blitt rengjort. I flere andre hus var ikke det verken vasket eller feiet på flere år. Noen steder klarte legene å få husverten til å lufte, ja til og med å vaske, men som de skriver, var det et «Sisyfosarbeid» når folk måtte vasse i allslags uhumskheter for å komme seg inn. Om enkelte prøvde seg med feiekost av og til, var som regel spade et mer egnet redskap.
SOM SILD I TØNNE Boligstandarden er noe bedre på de store salteriene som eies av kjøpmenn fra Bergen og Stavanger. Disse ser ut til å bestrebe seg på som det står, å vedlikeholde de ansattes sunnhet. Et
Det må jo være betimelig å spørre hvordan folk greide å bo under slike forhold, men legenes konklusjon er at «almuen» er vant til å leve på lignende måte hjemme. Forskjellen er at under fisket bor folk nesten opp på hverandre, og er derfor mye mer utsatt for smitte enn hjemme. Om en huslyd blir angrepet av en sykdom, smitter det ikke så lett til naboen på grunn av den fysiske avstanden. Likevel slår de fast at det i høyeste grad er skadelig for «Sundheden» og at en forandring er nødvendig.
HARDFØR ALMUE
som skulle til for å få den «dømt til Døden» på beina igjen. Selv om mange kvidde seg for å hente doktor fordi det kunne medføre økonomisk tap eller liten tro på at det var noe en lege kunne gjøre, opplevde legene at folk stort sett var svært takknemlige for hjelp. De var travelt opptatt, men av og til måtte de gi opp å komme pasienter til unnsetning fordi storm og uvær hindret ferdsel mellom øyene. En gang lå det 13 tyfuspasienter i et hus i Batalden som legen ikke kunne nå nettopp på grunn av uværet.
Når vi også kan lese at vannet med unntak av på Kinn, var sterkt forurenset, er det nesten et under at ikke flere ble syke. Størsteparten av fiskerne var mellom 25 og 50 år med hovedtyngden mellom 30 og 40 år. Det «var kraftige Folk, der saa ut til at kunne taale mere end man ellers i den alder almindelig kan. Størsteparten var altsaa i deres kraftigste Alder.» Helsetilstanden var altså bedre enn man kunne frykte. En av legene sier like ut at han hadde forventet langt flere pasienter tatt i betraktning «de i Sandhed udsøkt slette hygieniske forhold. Almuens Haardførhed er til alt held så stort at jeg mange gange måtte forundres.» Likevel, brøt det først ut for eksempel tyfus, spredte smitten seg raskt. Av oversikten ser vi at nettopp tyfus topper listen over sykdomstilfeller. Mangel på steder der pasientene kunne få tilfredsstillende pleie anfører legene som et stort problem. I et tilfelle der en mann fikk «forknust» hodet av en takstein som kom susende gjennom stormen, fikk legen først etter noen dager beskjed. Han fant pasienten bevisstløs og forlatt av båtlaget sitt.De var på feltet og ville ikke gå glipp av inntektene for å pleie kameraten. Husverten ville kaste den «forknuste» ut, for han var redd for å tape leieinntekter. Etter mye om og men, enn si trusler fra legen fikk pasienten lov å bli liggende og enda til få litt å drikke. Da sesongen var over, var mannen på beina igjen og kunne reise med de andre.
Det rådet stor fatalisme, enn si uvitenhet m.h.t. sykdom blant folk. En blanding av kamfer, brennevin og urteekstrakter ble sett på som et universalmiddel som kunne kurere nesten alt. Hvis pasienten ikke ble helbredet av denne hestekuren, var det ikke mer å gjøre. Pasienten var altså angrepet av «Syken» eller «Døden»!
Helst ville man bringe den syke hjem slik at han kunne dø hos sin familie, men å frakte ham hjem ville jo føre til økonomisk tap for båtlaget. Båtlaget ventet lengst mulig med hjemtransporten «hvoraf Følgen ofte ble Døden.» Denne fatalismen gjorde sitt til at de ikke tenkte på å hente lege, for var det «Døden» («som de troe at diagnostisere med megen sikkerhed») nyttet det jo ikke med doktor. Ble doktoren først tilkalt viste det seg at det ikke nødvendigvis var en mirakelkur
GODE KLÆR OG DÅRLIG MAT Oljeklærne holdt regn og sjøsprøyt ute, men også svette inne. Oljeklærne og vanligvis støvlene tok de av seg om natta og brukte som pute. En gang fikk legen en pasient med lungebetennelse som ikke hadde tatt av støvlene på 2 måneder av redsel for ikke å få dem på igjen. En annen gang måtte han skjære opp 2 ulltrøyer pasienten hadde på seg fordi det var umulig å få dem av på annen måte: «Enhver kan gjøre seg Idee om, i hvilken Tilstand disse var og hvilken Masse af Urenlighed de indeholdt.» Klærne var altså gode nok, men når det galt personlig hygiene var forbedringspotensialet stort. «Urenlighed paa Urenlighed hobes opp, man kan gjerne sige Aar for Aar, idet Vadsknig af Legemet frivillig vist aldrig skeer.» Kostholdet var noe ensformig når fisket tok til. Da var ofte mye av maten de hadde med hjemmefra oppspist og det gikk helst i grøt og kokt sild. Når det galt tilberedningen av maten, har legene litt å utsette. For å si det forsiktig, hygienen var ikke akkurat på topp. Når fiskerne kom inn med fangsten, solgte de alt hvis prisene var gode, men tok av litt til seg selv om det var motsatt. Silda til eget bruk kastet de på land hvor den ble liggende i en dunge. Der lå den under åpen himmel, utsatt for vær og vind. «naar en stor Deel av Silden er halvraaden, utbredende en modbydelig Stank» ble den endelig ble tatt hand om og saltet, men med så lite salt at forråtnelsen fortsatte. «Umaadelig Brændevinsnydelse bemerkes sjelden saalenge fisket varer, men etter dets opphør, de siste Dage før Fiskerne reiste hjem, synes de at have tage sin Mon igjen, idet de saaes berusede hele Dagen gjennom».
kvens av de rike fiskeriene i distriktet. Myndighetene fikk også øynene opp for hvor nesten umulig det var for en lege å betjene et så stort distrikt og i 1863 ble Kinn eget legedistrikt. Ønsket om et sykehus ble også oppfylt i 1867 da Fiskersykehuset stod ferdig i Florø finansiert av Vårsildavgiftsfondet. Legene som omtales i denne saken endte som professorer, og viet mye av livet sitt til å drive opplysningsarbeid om hygiene. Dr. Greve ledet en rekke kommisjoner og foreninger som arbeidet for å bedre helsetilstanden til befolkningen, og han ga ut alt fra «Gymnastikk i hjemmet», «Mor og Barn», «Helse og Helsebot», «Sunnhetsbladet» og «Sunnhetstidende». Fremdeles i dag finner vi spor etter ham i Dr. Greves barnesåpe!
Legene sendte sine rapporter til myndighetene der de bl.a. gjorde seg tanker om at Fiskerioppsynet og legene burde ha en viss politimyndighet slik at de kunne forby salting av sild som var gått over i «Forraatnelsestilstand». De ønsket og å kunne nekte huseiere å ta inn mer enn et visst antall personer og å «rense sine Huse» og de nærmeste omgivelser. «Allerede herved ville meget være vundet i sanitære Henseende». De presset også på for at myndighetene skulle bevilge penger til brønner slik at folk fikk tilgang til rent vann. At sildefisket var av stor nasjonal betydning, viser opprettelsen av Fiskeritelegraf mellom Florø og fiskeværene omkring i 1861, bare 6 år etter den første telegraflinjen var tatt i bruk i Norge. At Florø ble grunnlagt i 1860, er en direkte konse-
Kilder: Optegnelser fra Vaarsildfiskeriet i Nordre Bergenhus Amt i 1857 av oppsynslege J. Nicolaysen Beskrivelse over Forholdene ved Nordre_Fiske i 1857–58 av cand. med. M. S. Greve Beretning angaaende de hygienske Forhold i nordre Fiskedistrict 1858–59 av H. Boeck.
Kjelde: Flora-Minne, Flora Historielag, årsskrift 2017.