Sunnfjordskipperen som ble
belønnet av Kong Oscar II
Rundt hundreårsskiftet (1900) hadde Florø en etter forholdene stor fiskeflåte. Foruten et ganske anselig antall seildrevne fartøyer, rådet byen over flere dampskip. Av rederne var særlig Elias Olsen driftig og foretaksom. Han anskaffet landets mest moderne havfiskebåter, de fleste spesialbygde i sitt slag. Byen hadde den gang en stab av dyktige og energiske fiskere, som har satt merke etter seg i den norske fiske- og fangsthistorie. Det er en av disse vi skal omtale her.
EN PIONER I ISHAVET
Lars Ask.
HOS KONG OSCAR II
I 1902 kom skipper Lars Ask til Florø hvor han ble fører av s/s «Solundir», tilhørende O. Bratland. Ask var født 1. januar 1868 i Askvoll. Han dro tidlig til sjøs. Allerede i 16–17 års alderen var han kommet over til Amerika, der han drev torskefiske på New-Foundlansbankene. Sommeren 1892 kom han til Ålesund med en laksefisker. Han tok skippereksamen og giftet seg. Etter endt eksamen ble han fører på sin svigerfar Joachim Henriksens skute «Rigel». Ask var den første som lærte sunnmøringene å kvitte seg med de tunge og farlige svenskeruller og gå over til fiske med doryer. Skipper Ask hadde også en annen idé med seg fra Amerika. Der borte benyttet en vannbåter som gikk rundt og forsynte fiskebåtene med ferskvann. Fladmarks Bjergningskompani anskaffet flere slike båter. Lars Ask var en av pionerene på ishavsfangstens område. I Ålesunds historie finner en at byen i 1898 rustet ut 3 båter til selfangst. I 1899 kom et nytt fartøy. Det var «Martha», reder Joachim Hendriksen, skipper Lars Ask. Det var først i Vestisen, så vest for Svalbard til Danskeøya, og deretter rundt til østkysten under Kong Carls land. Fangsten ble 600 sel, 1 bjørn og 1 hvalross. I 1900 gikk «Martha» til Østisen.
Under en av sine turer til Ishavet med «Martha» fant Ask en bøye fra den svenske polarforskeren André's forulykkede ekspedisjon. André skulle som kjent prøve å seile over Nordpolen i ballong. Ask måtte personlig reise til Stockholm og overlevere bøyen. For dette historiske funn fikk Ask overrakt en stor marinekikkert. To sølvplater med inngravning festet på kikkerten fortalte hvorfor han hadde fått den. På futteralet sto det sven-
setning. Som representant for Florø by møtte rederen, kjøpmann Ole Bratland.
ske våpen, 3 kroner, i gull. «Martha» ble malt og henger nå i Ålesunds Museum. Så vidt vites har familien elskverdigst forært kikkerten til museet. Hvert år kom Ask tilbake til Ålesund med lev- ende sel og isbjørn som ble utstilt. De samlet selvsagt et stort publikum og vakte stor beundring.
DA «SOLUNDIR» GIKK TIL ÅLESUND MED HJELP Natt til den 23de januar raste en orkanaktig storm på kysten. Samme natten brakte telegrafen den sørgelige meddelelsen om at Ålesund stod i brann. Byen brente omtrent totalt ned. 800 hus gikk opp i luer den natten. Morgenen etter ble Florø bystyre kalt sammen til ekstraordinært møte der det ble besluttet å sende hjelp til Ålesund. Samme dag ble der samlet sammen klær og matvarer. S/S «Solundir» som fikk i oppdrag å gå til den brannherjede by til unnsetning, lå klar til å ta imot den dyrebare lasten. Ut på kvelden var en klar til innlastingen og umiddelbart etter gled skuta ut fra Florø havn. Stormen raste fremdeles med uforminsket styrke. I det usiktbare været med tette regn- og snebyger var skipper Ask allerede før avreisen klar over at det var uråd å navigere seg fram innenskjærs. Kursen ble derfor satt til havs; og nå fikk den staute sjømannen vise hva han dugde til. Lukene var skalket og mannskapet og de medfølgende passasjerer kommandert under dekk. Selv tok han tørn på brua, og der ble han stående til båten klappet til kai i Ålesund. Den sjømannsdåd som skipper Lars Ask utførte den natten bør ikke glemmes. Den står som et eksempel på det mot og dyktighet som alltid har preget den norske fiskerstand. En må i særdeleshet ta i betraktning den tids små og etter våre dagers primitivt utstyrte fiskefartøy. I den forrykende stormen presset vesle «Solundir» seg fram over Stadthavet, mens større båter som f.eks. hurtigruteskipet «Erling Jarl» måtte ligge værfast i Måløy. Men Ask lot seg ikke skremme. Rolig og våken stod han på brua og førte skuta over det stormfulle havet. «Solundir» var mer under enn over vann på overreisen. Bare på brua gikk det an å bevege seg, på dekk var det ikke mulig å komme. Da «Solundir» i grålysningen stimet inn på Ålesund havn, var det som en av de første som kom den hardt rammede bys befolkning til unn-
LOS PÅ DET TYSKE HJELPESKIP Da «Solundir» var utlosset, tok den inn en ny last. Denne gangen var det husville fra Ålesund som den gikk til Ulsteinvik med. På retur til Ålesund møtte de det første tyske hjelpeskip ute i Breisundet. Tyskerne praiet «Solundir» som holdt ned til skipet. Ask fikk ut en travaljebåt og lot seg så ro om bord i krysseren. Det viste seg da at hjelpeskipet lå stille og ventet forgjeves på los fra Ålesund. Ask tilbød seg å lose skipet inn, men tyskerne vågde ikke å motta tilbudet, ettersom Ask ikke hadde lospapirer. Skipper Ask hadde om halsen den store marinekikkerten han hadde fått av kong Oscar II. Da tyskerne ble oppmerksom på kikkerten og kongekronen som stod på den, ble deres nysgjerrighet vakt. Kikkerten ble beskuet av samtlige vakthavende offiserer. Og da de på forespørsel fikk beretningen om denne eventyrlige hendelse, hvorom kikkerten var et minne, ble det slått full fart på maskinen. Den svære krysseren stevnet for full speed inn til Ålesund med skipper Ask som los på brua. Således gikk det til at Ask for annen gang kom inn til byen med hjelp. Skipper Ask førte «Solundir» til 1907. Da kjøpte han sammen med kjøpmann A. Skroven S/S «Sulefisk». Ask var en driftig og dyktig fisker, en uforferdet sjømann og en framsynt administrator, som uredd gikk inn på det nye på fiskeriets område. I 1914 forlot han Florø og flyttet tilbake til Ålesund. Her kjøpte han frakteskuten «Astri». Det siste fartøyet han hadde var ishavsskuten «Havfruen». Den bygde han senere om til frakteskute. Ved siden av drev han en liten tobakkforretning i Tolbodgaten,. Her var det daglig møtested for avgåtte skippere som nøt sitt otium, og andre av hans mange venner. Her fortaltes morsomme og ramsalte historier fra sjøen og fangstfeltet. Ask var selv en flink forteller som på sin lune og vittige måte fikk latteren til å runge under taket. Skipper Lars Ask døde den 7. sept. 1933, og et rikt og driftig liv i den norske fiskerinæ'ringens historie var dermed endt. (Artikkelen stod først på trykk i «Jul i Sunnfjord» i 1944, og er henta fram og redigert av Edvin Helgheim.)
Forfattaren Magnus Thingnæs
– Fødd i Florø i 1912. – Foreldre: Gustav Andreas Thingnæs, Vevring, og Nele Larina Madsdtr. Skorpa frå Florø. – Vaks opp i Florø. Budde seinare i Ålesund og Oslo der han var typograf og journalist. – G.m. Edel Håkonsen, Oslo. Dei fekk sonen Frode Thingnæs (1940–2012) som var musikar.
Thingnæs var æresmedlem i Sunnfjordlaget og starta Florø-klubben i Oslo. Var ein ivrig samfunnsdebattant og har skrive ei rekke artiklar i ulike aviser og blad. Han døydde i 1962.
Bøker: • Min barndoms by – diktsamling (1944) • Den tomme vakttønna – «gutebok» (1946) • Den fredløse by – «gutebok» 1948 • Florø i tekst og bilder 1860-1950 (i serien «Kjenn ditt land») • Sunnfjordlaget gjennom 40 år (1960) • Når månen står midt i skaret – ungdomsroman (1959) • Florø. Norges vestligste by (1960) • Blomster frå min barndoms hage – diktsamling (1960)
Kjelde: Randi Melvær/Fylkesarkivet
Kjelde: Flora-Minne, Flora Historielag, årsskrift 2017.