Barndomsminner fra krigen
Når sirenen på brannstasjonen ulte, og det gjorde den nesten daglig, løp vi til den nærmeste vaskekjelleren som også fungerte som tilfluktsrom. Det var flyalarm støtt i krigens siste måneder, men sjelden flydur eller drønn fra luftskyts. Falsk alarm, het det.
kjørte på land og inn i et skur som den dro med seg ut i sjøen igjen. Det var en britisk maktdemonstrasjon
Rolf Magne Fredheim forteller fra krigen i Florø, slik han husker det som liten gutt. Da krigen sluttet i 1945 var han 6 år. Etter flere år som sjømann i utenriksfart bosatte han seg i Horten, der han nå bor.
TILFLUKTSROM VED FRAMPLASSEN Det var nok ikke bare «Vernemakten» som trodde at britene ville invadere Norge. I hvert fall ble det sprengt ut et «bomberom» i fjellet ved Framplassen som kunne romme ganske mange sivilister. Imidlertid ble det bare brukt en eller to ganger. Og hver gang kunne folk etter relativt kort tid gå rolig hjem. Det kom ingen bombefly, og sirena blåste «faren er over». Men det var bare en del av de sprekeste i byen, og de som bodde i nærheten av tilfluktsrommet i fjellet, som var i stand til å kunne nå det i tide. Derfor var det mest vaskekjellerne som fortsatt ble regnet som «bomberom». Den kjelleren som vi hadde brukt så mange ganger før, gjorde noen eldre gutter om til «teater». Vi som var yngre fikk sitte på kasser og lytte til munnspillmusikk og et lite kor som sang «patriotiske» sanger, bl.a. «Den norske sjømann». Min ti år eldre bror var en mester på munnspill. Han spilte bl.a. «Lokkeren» mens han trampet takten. Jeg var stolt av ham.
Tyskerne – det var omtrent ni hundre av dem i Florø, trodde åpenbart at britene ville angripe dem med store styrker. De la for dagen en hektisk aktivitet, bl.a. med mitraljøser på «fotballbana». I november 1944 fikk de oppleve noe av den britiske militære slagkraften. Da fløy flere såkalte flygende festninger over Florø. De skulle angripe en tysk konvoi. Imidlertid skjøt tyskerne etter flyene, noe som fikk to av flyene til å skape panikk på havna med maskinkanoner. En tysk torpedobåt
FARLIG LEK På en liten jordlapp overgrodd med ugras, nær denne kjelleren – hadde noen eldre gutter spikret sammen noe som i tussmørke eller på lang avstand kunne minne om et ekte luftskyts. Men det ufar-
Slik gikk det til at kjøtt og flesk bare forble en drøm. Men tross alt var jeg heldig som ikke hadde passert den alderen da en ikke lengre fikk en neve hvetemel og en daglig skvett fettholdig melk.
lige monsteret gjorde engstelige mødre mer engstelig. For tenk om en engelsk jagerflyger trodde det var en ekte kanon! En dag fant jeg en såkalt blindgjenger på gata. En kjent Florø-mann, Arvid Stavang, rev den til seg og kastet den i sjøen fra Trovik kaia.
DAGER MED ALVOR OG LEK Med kjepper over skuldrene gikk vi etter marsjerende tyskere og sang (eller skrålte) refrenget på en slagsang som de sang, «Hai–di–hai–då–hai– da». Jeg var oppglødd og hadde akkurat fått vite at en tysker hadde reddet en av kameratene mine fra å drukne. Da jeg litt seinere på dagen spurte far min på gata om hvem det var som hadde mest våpen, englenderne eller deutcherne, svarte han: – «Å det er nok deutcherne, det.» Jeg er sikker på at han svarte slik fordi det var tyskere rundt oss. En tysker i marineuniform, muligvis offiser, stanset engang kameraten min med et vennlig smil. Han gav kameraten min fem tiører. Jeg fikk ingenting. Hvorfor? Det jeg ikke forsto da var at kameraten min var lys som en albino og hadde lyse øyner – i motsetning til meg.
LEI AV FISK – MEN IKKE FISKETURER Min bror ropte på meg. Det var middag. Jeg skulle være langt fra hjemmet om jeg ikke skulle være i stand til å høre den kraftige stemmen hans i en eller annen stille gate. Det var fisk til middag... igjen! Riktignok var det ofte velsmakende brun saus på fisken. Men jeg var lei av fisk. – «Kor tid får jeg kjøttkaker igjen»? spurte jeg. – «Når det blir fred», var svaret jeg fikk. Men jeg likte å fiske. Derfor sa jeg ja til en fisketur, sammen med far. På «Havreneståa», som far rodde fort forbi, hadde tyskerne plassert en liten feltkanon som de skjøt med utover sjøen, og hver gang det smalt ropte far spøkefullt: – «Hurra! Det er snart fred!» Tyskerne hadde sluttet å skyte fra «Havrenes- tåa» da båten bar oss hjemover med fisk. Med fars kraftige åretak nærmet båten seg land. Kveldssola strødde sine glitrende blomster over en glatt og stille sjø og blottet rekker av sammenbundne små bøyer mellom holmer og skjær, som skulle hindre at britiske torpedobåter og andre mindre marinefartøy i å rase inn på Florevika.
TRE VENNER I UNIFORM Men jeg hadde da tre venner i uniform, Heinz, Alfred og Albert. Ofte vanket det både mynter og drops når jeg mer eller mindre tilfeldig møtte dem. Heinz som var gift med ei norsk kvinne og bosatt i Stavanger, snakket gjerne norsk med meg og andre som han kjente. Han ble liksom aldri helt tysk. Andre juledag banket han på døra vår, ønsket oss god jul, og gav meg et lite fly av tre. Det var glattpolert og rødfarget. Noe så fint hadde jeg knapt sett før. Jeg svevde av lykke gjennom de tre små rommene våre med flyet i handa.
FLESK I FRUKTKASSER Så lenge far var kystskipper på mindre fartøy som transporterte folk, diverse varer og slaktedyr, hadde han forbindelser med gårdbrukere. Det hendte noen ganger at han fikk både kjøtt og flesk skjult i kasser med frukt, av dem. Hva han gjorde i gjengjeld for disse bøndene, vet jeg ikke. Men hadde han blitt avslørt av tyskerne, hadde han kanskje i beste fall fått et lengre opphold på Grini.
«STEMMEN FRA LONDON» Langt farligere var det at han lyttet til «Stemmen fra London». Det foregikk i den grønne aviskiosken øverst i den bakken som førte ned til Fylkesbåtene og Havnekafeen. Det var mor, som etter at et større passasjerskip ble senket av britiske fly, fikk far til å ta seg arbeid i land. Som ca. trehundre–tusen nordmenn arbeidet han der det var arbeid å få, hos tyskerne.
RUSSISKE KRIGSFANGER Det var ikke Heinz som hadde laget det, men en russisk krigsfange – for grønnsaker. Det fortalte Heintz meg da jeg spurte ham. – «Det har blitt til mellom høye piggtrådgjerder,» sa far. Men mat var det beste en kunne gi fangene. Jeg har sett hvor sultne de var. De sugde i seg syreblad straks de fikk sjansen til det, og de nærmest slukte røykesild som små og store florøværinger ga dem.
Bildet er fra 1948, og viser en av de franske kanonene fra 1. verdenskrig, som tyskerne satte opp i Havreneset. En av kanonene er tatt vare på og står der fremdeles.
– ja, jeg skulle kanskje få en trøbil, som jeg hadde snakket så mye om.
– «Kor tid kommer appelsinene?» spurte jeg. – «Når har det vært fred ei stund», svarte min bror. – «Kor tid er det?» – «Når engelskmennene kommer!» – «Kor tid kommer de då?» – «Veit ikkje!» svarte han med tydelig bilyd av irritasjon. Noe som gjorde meg taus ei stund. Jeg forstod at han heller ville være sammen med jevnaldrende kamerater enn med meg, og at han bare motvillig hadde latt seg overtale til «å passe på meg.» – «Han vil også se når tyskerne drar, men han kan ikke gå omkring på storkaien alene, så nær sjøen. det forstår du nok,» hadde mor sagt til ham.
Jeg hadde bare sett fangeleiren på ca. 50 meters avstand og hørt russerne synge. Leiren med brakker og noen tyskere med bajonetter monterte på riflene sine, så jeg sammen med min far bare en enkelt gang En dag i april kom en flokk russiske krigsfanger i skitne og fillete klær ned kirkebakken. Mange hadde sekkestrier rundt føttene og taustumper rundt livet. De var på vei for å gjøre et eller annet arbeid et sted i byen. Trappa ved Nybøs bakeri og forretning var nesten dekket av hvetekaker med sukker på. Florøfolket hadde brukt en stor del rasjoneringsmerker for at russerne skulle få noe sjeldent godt å spise. De to tyske soldatene som voktet hvert skritt fangene tok, snudde seg bort mens russerne forsynte seg med kaker. Men idyllen varte bare et øyeblikk. De fleste fikk kun tid til å slikke sukkeret i seg – før en bisk offiser dukket opp og satte fart i den miserable flokken
FRED OG RETTRETT Med fast grep rundt et handledd hindret min bror meg i å gå nærmere kaikanten – da et skip med hvitt flagg, og mer eller mindre lavmælte og tause tyskere uten hjelmer og våpen, kastet loss og satte turen mot det åpne havet. Jeg speidet forgjeves etter Heinz, Alfred og Albert. Det som skjedde var merkelig. Tyskerne hadde vært i Florø så lenge jeg kunne huske. De hadde så å si vært en del av et bybilde som jeg hadde trodd var varig. Men andre tanker opptok meg med ett, mye mer. Det var fred. Og hadde ikke både min far og min bror sagt at jeg skulle få en masse godsaker – som appelsiner, bananer, iskrem og sjokolade?
KANONENE I HAVRENESET Jeg opplevde ellers noen få spennende dager som fikk meg til å tenke litt mindre på englenderne og godsakene de skulle komme med. Vi gikk mellom annet ut til kanonstillingene i Havreneset – til sju–åtte franske feltkanoner fra første verdenskrig, og gjennom mørke under- jordiske ganger. Min bror gikk foran og rettet lysstrålen fra ei dynamo-lommelykt mot tak, vegger og golv av betong. Egentlig skulle han gått på realskolen hver dag. Men skolene hadde vært annektert til kaserne av tyskerne. Og rommene trengte i høy grad oppussing. Kloakkrørene fra den største skolebygningen var dessuten blitt tette og måtte stakes opp. Det ble noen av de relativt få NS-folk i Florø satt til å gjøre. Hvor rettferdig dette var kan diskuteres.
Kjelde: Flora-Minne, Flora Historielag, årsskrift 2017.