Hermetikkfabrikken i Hesteneset
Vekst og Fall
Fra siste del av 1800-tallet vokste det fram en rekke hermetikkfabrikker langs norskekysten, som foredlet ulike typer råstoff fra havet. Dette ga arbeidsplasser både på sjø og land. Ikke bare innen fiskeriene, men også innen tilvirking av råstoffet og eksport. De nye arbeidsplassene i hermetikkindustrien ble og i stor grad kvinnearbeidsplasser. Sysselsettingen fikk selvsagt også ringvirkninger for folketallsutvikling og handel der fabrikkene var.
Hermetikkfabrikken slik den så ut omkring 1910.
produktene i, og de eksporterte mye av produksjonen til utlandet. – Det blir fortalt at herme- tikken fra Florø også havnet som proviant til soldatene i skyttergravene under 1. verdenskrig. I 1920 fikk fabrikken til og med eget kraftverk.
I Florø etablerte skipsreder Elias Olsen fra Florø og Einar Haugsvik m.fl. fra Bergen, A/S Florø Conservesfabrik, i 1908. Fabrikken holdt til i Olsens store bu i Hesteneset. Om det ikke var den første i sitt slag i fylket, var den helt klart den største. Fabrikken ble allerede i 1910 slått sammen med United Sardines Factory i Bergen, og eierne satte i gang en stor ombygging av lokalene. Den gamle trebua ble revet og nye lokaler oppført i mur. Det ble også investert i nye maskiner og annet nødvendig utstyr. Vi tenker kanskje at hermetikkfabrikken bare var nettopp en hermetikkfabrikk. Sannheten er at der var også et mekanisk verksted. De produserte sine egne hermetikkbokser samt esker og kasser til å pakke de ulike
FLORØ FIKK FAST HURTIGRUTESTOPP Produksjonen var variert, og ikke lenge etter oppstarten begynte de å kjøpe hyse og rogn nordfra. Siden Florø ikke var fast stoppested for hurtigruta, måtte mye av råstoffet losses i Måløy, ja endatil i Ålesund. Dette medførte selvsagt at råstoffet ikke lenger hadde ønsket kvalitet, når det endelig kom til fabrikken i Hesteneset. Gregorius Haus som var disponent på fabrikken fram til
Hermetikkarbeiderforeningen si fane fra 1937.
NEDLAGT OG GJENÅPNET I DE HARDE 30-ÅRA
1914, skriver i 1912 til Bergenske Damskibsselskab, der han argumenterer for at Florø må få faste anløp av hurtigruta. Han avslutter med: «Af det paaviste mener man det er godtgjort, at der ikke foreligger nogen gyldig grund til længer at udestænge Florø fra denne forbindelse som byen bevislig trenger til, for ikke at blive hemmet i sin vækst og udvikling, eller i den forcerede konkurrance holdt nede af sine nærmestliggende større konkurrente, der jo har adgang til alle tidsmæssige kommunikationsmidler. Dette saameget mere som det uomstødelig er bevist at anløbet af Florø paa ingen maade indeberer nogen resiko for hurtigruternes egenskab som saadanne». At Måløy har fast anløp og ikke Florø, finner Haus høyst merkelig og kommer med følgende kommentar: «Nordre Bergenhus Amt (…) har et eneste hurtigruteanløbssted, nemlig Moldøen. Dette sted ligger i en udkant af amtet, og er uden enhver betydning som noget centrum for dette [amtet/fylket] bortsett frå de lokale interesser i distriktet Nordfjord.» Lokalt påtrykk og gode argumenter ga resultat. Fra 1915 fikk Florø faste hurtigruteanløp. Vi ser av disponentens brev at fabrikken brukte hyse og rogn i sin produksjon, noe som tilsier at det var produksjon av fiskemat og kokt rogn. I «Florø, Norges vestligste by 100 år» kan vi lese følgende: «Vi som er gamle nok, vil huske de turene vi hadde som barn i Hesteneset for å kjøpe nylagde fiskeboller i hermetikkfabrikken. Med spannet fullt av varme, delikate fiskeboller i kraft begav vi oss på hjemveien. Og mer enn en gang hendte det at vi satte oss i veikanten, åpnet spannet og forsynte oss med både en og to boller. Bedre fiskeboller har vi aldri smakt hvor vi så er havnet i verden.»
Brislingeske.
Til tross for at fiskebollene fra hermetikkfabrikken må ha vært i verdensklasse iflg personen som er sitert over, ble fiskematproduk- sjonen et avsluttet kapittel. Hermetikkindustrien ble påvirket av nedgangstidene i «de harde trettiåra» og produksjonen i Florø ble nedlagt i 1935. For hermetikkfabrikken i Florø ble nedleggelsen kortvarig, for Johan Gotteberg fra Måløy kjøpte fabrikken og gjenåpnet den allerede i 1937. I nesten 30 år tilhørte den familien Gotteberg. For byen var dette selvsagt svært kjærkomment side hermetikkfabrikken var den desidert største arbeidsplassen med fra 100 til 160 ansatte i høysesongen. Helt fra starten var det og i høy grad en kvinnearbeidsplass og et godt alternativ for både gifte og ugifte kvinner til å tjene egne penger. I flere omganger hadde hermetikkfabrikken kvinnelige formenn, og det var kvinnene som sto i bresjen for å organisere seg i Hermetikkarbeider- foreningen. At hjulene kom i gang igjen hadde stor direkte betydning for de som igjen kom i arbeid, men og for fiskerne som fikk avsetning på råstoffet så vel
Hermetikkfabrikken vart totalskadde under brannen i 1969. Foto: Rolf Orheim, Firdaposten.
som kommunekassen som følge av økt skatteinngang og handelsstanden som fikk et mer kjøpesterkt kundegrunnlag. I et intervju med disponent Jakob Gotteberg mot slutten av 1950-tallet blir han spurt om de fortsatt lager fiskeboller. Svaret er negativt, men Gotteberg forteller at produksjonen nå var norsk brisling og sildesardiner, kippers, melke fra sild i tillegg til både naturell og stuet krabbe.
MOT SLUTTEN FOR HERMETIKKINDUSTRIEN I 1965 overtok hermetikk-konsernet Chr. Bjelland fabrikken og drev produksjonen videre. Sommeren 1969 ble hele anlegget totalskadet av brann, men en ny fabrikk reiste seg som fugl Phønix av asken i 1972. Ikke lenge etter var det på nytt krise. Det ble svikt i eksporten og nedlegging av mange hermetikkfabrikker langs kysten var et faktum. I et forsøk på å redde norsk hermetikkindustri gjennom krisa på 1970-tallet ble fabrikkene samlet under en paraply nemlig Norway
Foods. Dette var kortvarig medisin. Hermetikk- industrien i Norge var en «solnedgangsindustri». Hermetikk-eventyret i Florø endte sitt liv i 1987 og anlegget ble solgt til Domstein-konsernet. Noen prøvde å forklare krisen og til slutt undergangen for norsk hermetikkindustri med den såkalte «Kjøleskapsteorien». Forklaringen var såre enkel: Siden de fleste husholdninger hadde skaffet seg kjøleskap, var hermetisering en overflødig måte å bevare maten på! Økonomer har en litt annen forklaring som unektelig virker mer solid. Bedriftene fikk betalt i dollar og dollaren sto lavt i kurs. Sagt enkelt, utgiftene ble høyere enn inntektene. Til tross for iherdige forsøk på å holde liv i næringen, var realiteten at Norge var blitt et høykostland som ikke kunne konkurrere med land der produksjonskostnadene var en brøkdel av de norske. Produksjonen ble lagt til for eks Polen hvor lønnskostnadene var omtrent 13–14 % av de norske.
Kjelde: Flora-Minne, Flora Historielag, årsskrift 2017.