Fugleskjærene og Fugleskjærkaia
KAIA SOM MØTEPLASS – OG BETYDNING FOR FLORØ BY
I Florøfolks bevissthet var kanskje ikke Fugleskjærkaia som arbeidsplass eller dens økonomiske betydning, det de først og fremst tenkte på, når kaia ble nevnt, men kaia som møteplass. Molokaia eller bare «Moloa» som folk sa, var stedet der alt som kunne krype og gå møttes hver kveld ca. klokka 20.30. «Folkevandringen» skyltes at alle skulle «på Hurtigruta», for da klappet nemlig sørgående hurtigrute til kai og lå i en time før ferden gikk videre til Bergen.
Havnen slik den så ut frem til ca. 1860.
Folk la kveldsturen sin til Moloa, for her visste de at de traff bekjente som de kunne slå av en prat med, og her kunne de få tilfredsstilt sin nysgjerrighet til en viss grad. «Hvem har vært nordenfor og hvem skal til Bergen i kveld?» Om sommerkveldene var det et sted ungdommen kunne
treffes for å avtale en fisketur, en dans eller et kafébesøk. Det var også spennende å se på alle turistene som tok en tur på land. Kanskje det slumpet til å være amerikanske damer med blåskimret hår og gulldryss på brillene som tok en sveip på kaien.
Andre attraksjoner kunne være russiske båter som kom for å laste sild, eller en og annen russisk fiskebåt som var tatt i arrest fordi de hadde sneket seg inn i norsk økonomisk sone. Den store folkevandringen var det likevel bare hurtigruta som utløste. Kaias sosiale betydning forsvant mot slutten av 1960-årene med omleggingen av rutene BergenKirkenes. Anløp for sørgående hurtigrute klokka 0700 og nordgående klokka 0400 satte en definitiv stopper for «å gå på hurtigruta» til stor sorg for mange.
kai. Byen hadde fått sin første dampskipskai i 1880 da Amtskaia ble bygd. Den ble trafikkert av Fylkesbaatane, men og av andre båter når det ikke var til hindre for Fylkesbaatane. I 1862, bare 2 år etter grunnleggelsen fikk Florø egen tollstasjon slik at båter kunne komme hit direkte fra utlandet. Fast telegrafstasjon i 1864 og poståpneriet omgjort til postkontor med postmester i 1892, forteller også sitt om betydningen byen hadde. Flere steder langs kysten ble det opprettet kulldepot i disse årene, for overgangen fra seil til damp var et faktum. Florø fikk kulldepot i 1906 på kaia som siden har gått under navnet Kolkaia. Båtene ble stadig større, og det samme ble trafikken til og fra utlandet. Hurtigruta gikk i fast rute langs kysten, men på grunn av bl.a. mangel på tilfredsstillende kai var ikke Florø på seilingsplanen. Riktig nok hadde den et og annet stopp ved Florø, men da ute ved Stabben eller på vika slik at gods og folk måtte over i robåt for å komme i land. God havn og tjenlig kai stod høyt på ønskelista hos de næringsdrivende i byen.
STARTEN VAR «MOLOKAIA» Allerede i perioden fra 1892 til 1895 ble det bygd molo over sundet mellom land og Fugleskjærene. Den kommunale kverna malte sakte, for det hadde da gått 15 år siden Florø bystyre fastslo at det var nødvendig at dette sundet ble gjenfylt for å gi beskyttelse mot vær og vind. Florø fikk med moloen en god indre havn for fiskebåter og andre mindre fartøy. Likevel ble det fort klart at denne alene ikke kunne tilfredsstille det behovet økt trafikk og større skip hadde. Så kommunen kjøpte Fugleskjærene i 1902 for å sikre plass til ny
Bildet er fra byggingen av moloen i 1890-årene. Bildet gir et godt inntrykk av datidens båttyper. Utenfor Fugleskjærene ligger to hurtigruter fra Bergenske og Nordenfjeldske. Bildet er fra «Florø Norges vestligste by 100 år» som ble utgitt av hovedkomiteen for byjubileet i 1960.
Flyfoto fra 1949. I dette området har bybilde endret seg mye, særlig etter utfylling i sjøen vestover. På bildet kan vi skimte litt av Fugleskjæret som stikker fram under «Moloa». Helt til høyre ligg Høgskuleheimen, der Firda Billag i dag har sin oppstillingsplass for busser.
BYGGING OG UTBYGGING I et møte i Florø Handelsforening i 1911 holdt havnefogd Helmers et innlegg hvor han begrunnet hvorfor Florø trengte større kaikapasitet. Han fikk tydeligvis gehør fra forsamlingen, for i protokollen fra møtet ser vi at det ble gjort følgende vedtak: «Handelsforeningen henstiller til Florø havnestyre at la innhente anbud for en kai på Fugleskjæret. Handelsforeningen finder at spørsmålet om en kai for stedet er av saavidt stor betydning, at der bør gjøres fortgang i dette.» Kommunen tok ballen, men å snakke om fortgang vil være en stor overdrivelse. Det gikk enda 3 år før det i 1914 ble nedsatt ei nemnd som skulle utgreie kaisaken, og ytterlig 2 år før nemndas innstilling var ferdig. I 1916 fikk havnestyret fullmakt til å starte bygging av en 140 meter lang kai i tilknytning til moloen. Byggingen tok til senere samme år. Da byggearbeidet stod ferdig i 1919, var kaia bare 85 meter. Dyrtid som følge av første
verdenskrig hadde slukt de siste 55 meterne. Selv om Florø var blitt fast stoppested for Hurtigruta i 1915, måtte alle båter ekspederes på vika like til kaia stod ferdig. Skipsekspeditørene kom ut til rute- og lastebåter i ei lita motorskøyte for å frakte passasjerer mellom land og båtene. En stor pram som ble slept etter motorskøyta, ble brukt til å transportere last til og fra. Slik foregikk omlasting av gods og passasjerer i allslags vær. At en nå hadde fått ei kai som båtene kunne legge til ved, var en lettelse for alle parter. Likevel ble det i en lang periode etter dette ekspedert med båt på vika for å spare bryggepenger til havnevesenet når skipene hadde lite last. Fugleskjærkaia er senere blitt forlenget og utvidet i flere omganger, for å dekke behovet økende trafikk og stadig større båter har. I 1958 ble det satt i gang en utvidelse som resulterte i at kaia ble 153 meter lang og fikk en samlet omkrets på 270 meter. Nok en utvidelse sto ferdig i 1978
noe som ga ekstra 120 meter til kaias lengde vestover og ble avsluttet med et roll-on roll-off anlegg. Denne utvidelsen er antakelig den viktigste i kaias historie med tanke på oljeaktiviteten utenfor kysten her. Videre ble det foretatt utfylling og planering sørover. I 1992 kom nok en utvidelse vestover slik at det totale kaiarealet utgjør i dag 15000 kvadratmeter.
AKTIVITET Det ble etter hvert bygd lager og kontorer til både ekspeditører og havnefogd. Her fikk også sildekontoret sitt tilholdssted. Under krigen ble kontorene på kaia rekvirert av okkupantene og de som ble kastet ut, måtte finne andre lokaler i byen. Det var nok ikke alltid like lett å være ekspeditør i de årene, for tross krig og okkupasjon skulle skipstrafikken mer eller mindre gå sin vante gang og betjenes som før. Havna var et utsatt sted og en utrygg plass å oppholde seg av mange grunner. Natt til 2. mai 1959 stod den gamle ekspedisjonsbygningen i flammer. Vittige tunger hevder at det ble en fuktig natt på flere måter, siden agenturet for Hansa Bryggeri hadde sitt lager der. Nye kontorlokaler og lager sto ferdig i begynnelsen av 1960-årene og Fylkesbaatane flyttet sin virksomhet fra Amtskaien til Fugleskjærkaia på permanent basis. Også tollkontoret fikk plass der i en 20-års periode. Omtrent all sjøverts trafikk ble fra da av sentrert der, og aktiviteten økte selvsagt ytterligere. Rutetrafikk, godsbåter og frakteskip skal ekspederes ofte til alle døgnets tider både fra inn- og utland. I dag har båtene som trafikkerer Florabassenget sine faste plasser der. Det samme har andre mindre skyssbåter og med nytt venterom øst på kaia er det blitt adskillig mer bekvemt for de reisende.
I 1937 ble det bygd et etterlengtet kjølelager på kaia. I annen etasje kunne private å leie seg «fryseboks». Plasseringen av bygningen var imidlertid ikke like populær hos alle, siden den blokkerte for utvidelse av lagerskur og dermed utvidelse av eksisterende losse- og lasteaktiviteter. I høysesongen for sildefisket var 35 mann i arbeid på Kjølelageret i tillegg til Florø Pakkegruppe som sysselsatte 90. Det ble bygd en trekai sørover for å ivareta mottak og utskiping av sild. Kjølelageret hadde en svært viktig funksjon, men avslørte etter hvert sine mangler. Disponent Vasbotten kommenterer det slik i et intervju i forbindelse med 100 års jubileet for Florø: «Det er mer enn skammelig at vi hadde et så lite og forkrøblet anlegg gjennom de gode sildeårene. Hadde vi hatt et stort og moderne anlegg med skikkelig fryse- og lagerkapasitet, ville vi hatt helt andre muligheter og vært til hjelp og nytte både for byen og distriktet.» Rundt 1960 var de eventyrlige sildeårene definitivt forbi og aktiviteten på Kjølelageret ebbet ut. Svikten ble heldigvis kortvarig, for mot slutten av 1960-tallet ble det igjen stor aktivitet i lokalene både innendørs og utendørs, da Skaar & co leide Kjølelageret som de så kjøpte i 1978. Etter hvert som K. Jansen tok i bruk nytt lager lengst vest på kaia, fremleide de til Skaar det gamle lageret i tilknytning til Kjølelageret. Da ble «lakseaktiviteten» ytterlig utvidet. Det var stor lettelse for brukerne av kaia da Skaar omsider pakket sammen og etablerte seg i Gunhildvågen, etter en 10-årsperiode. Med lakseslakting og store åpne kar med slog på kaia, ble det et eldorado for alle måser i mils omkrets. Hos K. Jansen følte de seg som i et fuglefjell i hekketida. Det var så tett med fugl utenfor vinduene at de knapt så kaikanten og lydnivået var til tider så voldsomt at det var store problemer å høre i telefonen. Det var mer enn en gang at de stemte i med Odd Børresen «Jeg hater måker». Det er ikke få som opp gjennom årene har hatt sin arbeidsplass på kaia eller i tilknytning til den. Aktiviteten har selvsagt generert betydelige inntekter til både andre næringsdrivende i byen, så vel som bykasse og havnekasse.
STOR AKTIVITET UNDER SILDEFISKE Under sildefisket kunne det være kaotiske tilstander på havna når flere hundre fiskebåter skulle melde fangsten sin til sildekontoret og få losset fangsten samtidig som kanskje hurtigruta fra Bergen skulle legge til for å slippe i land passasjerer og gods. Til tross for kaoset som tidvis oppstod, ble det et stort tap for Florø at silda forsvant for nettopp silda hadde vært det viktigste næringsgrunnlaget for svært mange både bedrifter og enkeltpersoner.
HUNDREÅRINGEN PÅ FUGLESKJÆRKAIA Å skrive om aktiviteten på kaia uten å gi ekstra plass til firmaet K. Jansen, lar seg ikke gjøre. I år er det 100 år siden firmaet ble etablert. Det er ikke
MANGE FLERE OPPGAVER
Kaptein Kristian Lund Jansen.
I tillegg til å representere rederiene som drev hurtigrutene, ble firmaet også representant for Vestenfjeldske Ruteselskap, Norsk Bjergningskompani, Storebrand, Wesmans Havaribureau og Aktiebryggeriet i Trondheim. Ikke nok med det, i en periode drev de som flere andre, med å sage is som ble solgt til ising av brisling og pakking av laks og levende hummer i tang og is for eksport til England. Det blir fortalt at Jansen konstruerte en motorisert sag som gikk på isen og sagde. Særlig vellykket ble nok ikke den gesjeften, for issaging ble aldri en langvarig virksomhet i firmaet. Fra rundt 1950 og fremover i de store sildeårene førte lasting av iset sild i kasser, saltet sild i tønner og sildemel i sekker til gode tider og stor aktivitet hos K. Jansen.
K. Jansen har og drevet agentur for Hansa Bryggeri og ølmonopol. I 1964 fikk de reisebyråbevilling og etablerte Bennett Florø som de drev fra Fugleskjærkaia frem til 1978 da reisebyrået fikk nye lokaler. I en periode klarerte de også skip til og fra Elkem i Svelgen før Elkem selv overtok klareringen. I 1979 kom oljevirksomheten til Florø. K. Jansen begynte da som riggkoordinator for de første leteboringene som Saga Petroleum utførte og ble lokal representant for diverse utstyr knyttet til den virksomheten. Det var den svært forutseende havnesjefen Are Svardal som kjempet gjennom utbyggingen av kaia i 1977–78. Den utvidelsen var årsaken til at Florø og K. Jansen var i stand til å ta imot oljevirksomheten i utgangspunktet. I dag omfatter firmaet i tillegg til skipsekspedisjon også containerterminal, skipsagentvirksomhet, spedisjon, lagerhotell og budkjøring.
bare firmaet med lengst historie på Fugleskjærkaia, men vel også et av de med lengst uavbrutt historie i Florø. Det var en erfaren sjømann som gikk i land og startet opp som skipsekspeditør for Bergenske-, Nordenfjeldske- og Stavangerske Dampskibssel- skab i Florø i 1917, 2 år før kaia ble bygd og 2 år etter at Florø fikk fast hurtigrutestopp. Kristian Lund Jansen dro til sjøs på en fullrigger og gikk i land som kaptein fra et dampskip. Erfaring og kunnskap fra mer enn 20 år på sjøen hovedsakelig i utenriksfart, kom nok godt med i hans nye virksomhet. Med seg hadde han Andreas Kjær som hadde seilt med ham som båtsmann i mange år. Starten på K. Jansen var altså med beskjedne to mann. Siden det meste av protokoller gikk tapt i brannen i 1959 er det lite dokumentasjon å finne fra de første 42 årene. Heldigvis er den første godsboka delvis intakt. Der står det å lese at D/S «Nordstjernen» anløp 1. juli 1917 og hadde med seg godt og vel ett tonn last til Florø, blant annet et svinghjul til A. Didriksen og et glass til «Ytterøen Fyr». I 1925 oppsto det uenighet mellom K. Jansen og havnestyret om hvem som skulle betale for parafinen til lyktene som markerte endene på kaia når det var mørkt. Enten var parafinen veldig kostbar, eller så var både havnesjefen og K. Jansen usedvanlig sta, for det utviklet seg til en prinsippsak. Det blir hevdet at enden på visa var at K. Jansen sluttet å ekspedere ved kai og gikk over til «gamlemåten» med å ekspedere fra båt på vika. Dette skal ha pågått et par år fremover. Kanskje de kom til en minnelig løsning på parafinproblematikken etter hvert?
K. Jansen har gjennom sine hundre år på kaia, sysselsatt direkte og indirekte svært mange og generert betydelige inntekter til lokalt næringsliv, til kommunen, og ikke minst til havnekassen. Ingen annen enkeltaktør sin virksomhet på kaia har skaffet havnekassen større inntekter og dermed bidratt betydelig til utviklingen av den offentlige havna i Florø. – Diskusjon om hvem som skal betale utgifter til parafin er en saga blott. På mange måter er Fugleskjærkaia og Florø to sider av samme sak, eller nærmest som siamesiske tvillinger å regne. Aktiviteten på kaia har opp gjennom årene vært selve livsgrunnlaget for Florø.
Kjelde: Flora-Minne, Flora Historielag, årsskrift 2017.