Norddalsfjorden
Floraminne har fått lov å trykke ein skolestil frå Florø folkeskole i 1963. Då var Florø folkeskole einaste barneskolen i småbyen Florø (før den store kommunereforma i 1964), og målforma var bokmål. Den gongen var det berre 7 år obligatorisk skole, og elevane tok avsluttande eksamen. Etterpå kunne dei velje om dei ville ta ei eller anna praktisk utdanning, gå ut i arbeidslivet eller halde fram på framhaldskole og realskole, og vidare på gymnas – dersom karakterane låg til rette for det. Britt Berg Madsen gjekk ut av folkeskolen i 1963, og skreiv denne avgangsstilen som fekk topp karakter, Sg. Oppgåva var «Fortell om et sted du liker deg godt».
Et av de stedene jeg liker meg best, er i Norddalsfjorden. Om sommeren er vi ofte på ferie der. Vi reiser med en koselig båt innover fjorden. Når det er fint vær, står vi helst på dekk og ser båten gå forbi små husklynger som ligger klort fast på grønne flekker oppi skråningene. Rett over seg har de fjellet. Etter hvert ser vi uendelig mange slike plasser. Etter omtrent to og en halv time er vi fremme. Vi legger til ved ei trebrygge. Ikke ett hus er å se,
unntatt bua på kaia. En gammel, skranglet buss går i rute fra kaia og til Sunndalen, men vi bor på Midtbø, og det er en halv times kjøring fra sjøen. Men det er slett ikke ensformig å kjøre så lenge. Vi ser gårder og vatn gli forbi. I Midtbøvatnet og Solheimsvatnet hopper ørreten så det er en lyst å se, og man lengter bare etter å fiske den. Rett ved huset hvor vi bor, er det en foss. Den er stor, men det er ofte lite vann i den. Når det er sterk strøm, tar vi robåten og ror oppover mot fos-
På båten til Norddalsfjorden. Fra venstre: Aslaug Grovanes, Borghild Fredheim, Ingeborg Madsen (mor), og jeg med stor sløyfe i håret. Lillesøster Wenche var med i barnevogna.
Lek på gården. Jeg med prikket solliv, fremst i vogna. Bak meg sitter Anna Midtbø. Arne Midtbø holder vogna. Helt til venstre Steinar Midtbø, og bak han Reidulf Midtbø. Bakerst med kyse, svært utydelig, lillesøster Wenche. Midtbø-barna er søsken i en søskenflokk på 10. Så det var alltid noen å leke med, selv om alle hadde plikter, som å hente og melke geiter, eller slippe dem på beite. Huset i bakgrunnen kalte de smia. Der ble verktøy og gevær oppbevart, så der fikk vi barna aldri lov å komme inn. De var ivrige skytterlagsmedlemmer.
sen og strømmen. Når strømmen er blitt så sterk at vi ikke klarer å ro mot den lenger, snur vi båten, strømmen tar oss, og båten glir med full fart langt utover vatnet. Så er det fram med fiskesnøret og vips, så har vi et par fine ørreter til middag. Ja, det er nå ikke nok med ett par her, for det er ti barn på denne gården hvor vi bor. Om ettermiddagen er vi med i slåttonna. Det er så moro å hesje og slå. Og så er vi med og kjører lasset på låven. Hvis vi tok en tur gjennom bygda, ville vi se at overalt holder de på med slåtten. Noen steder slår de gresset med traktor. Det går fort, og de blir alltid ferdig før dem som slår med ljå. Noen er kanskje nettopp begynt. De håper bare at det gode været holder, så de kan bli ferdige uten at regn skal avbryte dem. Hvis det en sjelden gang er fest i bygda, så går alle. Både unge og gamle. Det er som oftest be-
vertning på disse festene. Det blir servert kaffe, smørbrød og lompe. Brus til barna. En dag hvis det er ekstra fint vær, tar vi kanskje en tur på støylen. Men da kan vi ikke være late. Vi må traske og gå i to–tre timer. Men det kan være slitet verdt. Det er nemlig veldig mye blåbær og tyttebær oppe ved støylen. Multer kan en også finne, men det er lenger innover viddene, på de store myrene. Det er en praktfull utsikt over fjelltoppene. Vi kan se vidt omkring. Kirken kan vi se som en liten hvit prikk, låvene som røde. Solstrålene spiller i de små krusningene på vatnet. Over fossen langt der nede er det en regnbue. Den skinner i rødt, gult, lilla og grønt. Og fargene skinner igjen i det hvite skummet fra fossen. Vi står og stirrer på trass rett mot sola, men må uvilkårlig nyse. Det er en vakker plass, Norddalsfjorden, og jeg håper at den vil bli bevart like pen for alltid.
Kjelde: Flora-Minne, Flora Historielag, årsskrift 2016.