Barndomsminner

Av Odd Anders Standal

MINNER FRA KRIGEN

Historien blir man aldri kvitt —dersom den blir tatt vare på! I krig og kjærlighet er alt tillatt, heter det. Det er også sagt at historien alltid vender tilbake.

Først etter den siste verdenskrigen var over ble jeg kjent med at mine foreldre, Inga og Mads Henrik A. Standal, hadde vært med på lokalt, illegalt motstandsarbeid. Men vi som var unge i krigsårene, og var under utdannelse på fredelige Firda Gymnas på Sandane, var helt uvitende om at våre foreldre var delaktige i slikt arbeid. Dette var i høyeste grad uglesett av de norske svikerne, nazistene og Wehrmacht, og kunne medføre uante konsekvenser om det ble kjent. Det handlet jo om en skjult og indirekte støtte til familier som av ulike grunner var på kant med de midlertidige makthaverne. Strengt hemmelighold måtte det være om noe skulle gå galt. For i bakgrunnen truet norske angivere og et nådeløst og brutalt tysk regime. Her kommer den savnede og etterlyste svarte notisboka til mor, inn i bildet. Jeg vet at den eksisterte, men ikke hvor den ble av. I mange år har det murret i bakhodet mitt — spørsmålet om hvor den notisboka mor førte under krigen – den vesle med svarte permer, var blitt av. Av og til blir det slik når nye generasjoner tar over, at ting blir forlagt. Men med en aldrende og økende interesse for det som skjedde i løynd disse årene, og som våre foreldre også viste seg å være en del av, er ønsket ikke blitt mindre, om å finne ut av og forstå innholdet i denne krigsnotisboka til mor. Boka inneholdt nøyaktige noteringer om fordelingen av pengene som far, i all hemmelighet, fikk overlevert og betegnet som

«dokumenter». I virkeligheten var det tusenvis av «illegale» kroner. Far visste ikke hvor pengene opprinnelig kom fra. De var levert ham av ukjente, navnløse personer og uten kvittering. Penger han igjen overlot til mor for videre fordeling til trengende familier, økonomisk nødlidende, heime- værende skyldfolk. Familier som under krigen sjøl- sagt var like avhengige av penger som alle andre. Andre trygde- eller tilskuddsordninger fantes naturlig nok ikke under slike spesielle forhold. I ettertid har jeg fått i hende ei mappe etter mor, som er bakgrunnen for det jeg her forsøker å gjøre ettertida kjent med. Mor har skrevet at det gjelder økonomisk støtte til familier som hadde en eller flere familiemedlemmer ute i aktiv kamp til sjøs under krigen, var involvert i motstandskampen på annet vis, eller var tatt i «forvaring» av tyskerne og deres lakeier. Men det viser seg at i rekken av initialer, forkortede eller hele etternavn, i hennes sirlig førte «regnskap» med bare førte utgiftsposter, også skjuler seg personer som av andre grunner ikke kunne ta økonomisk ansvar for familien sin. Fornavn på mottaker forekommer omtrent ikke. At noen sto bak og organiserte fordeling av penger til dem jeg her kaller «krigsenker», var en nisje innenfor motstandsarbeidet som er lite kjent og omtalt i etterkrigsårene. Som nevnt var mottakerne mødre eller ektefeller som hadde en eller flere av sine kjære ute i aktiv motstandkamp heime eller ute. Også de som ikke hadde oppført seg slik «vernemakta» ønsket, og blei satt på «soning» i norske interneringsleirer eller i en av de mange dødsleirene rundt om i det tyskokkuperte Europa. Til dels var nok den økonomiske situa- sjonen i mange familier mildest talt prekær. Derfor

Inga og Mads Henrik A. Standal.

viktige og ikke helt ufarlige situasjoner man kunne komme borti ved å ta på seg en slik «budbringertjeneste» i et okkupert land. Meg gjør det godt når jeg, ved kontakt med «navnene» sine etterkommere, får slike hyggelige tilbakemeldinger som at «mor kunne ikke skjønne hvorfor fru Standal stadig kom med penger til henne!» Eller at «Eg skal si at disse pengene kom vel med. Det var ofte smalhans!» – Men la meg også få nevne at mor nok hadde sine – og for meg – navnløse medhjelpere i dette viktige arbeidet!

Og kanskje kommer mor si vesle originale «svartebok» for en dag igjen? Til så lenge – la det som kommer fram ovenfor, være et ukjent, men ikke mindre viktig bidrag til, og kunnskap om innholdet i vår felles krigs- historiske – en samling av informasjon om hva som var så viktig for så mange i disse 5 svarte årene. Mor sin vesle del i det illegale arbeidet under krigen var fordeling av penger til heime- værende «krigsenker».

kom noen illegale, og i hemmelighet overleverte, hundrelapper hver måned, vel med! Beløpene synes å være gradert etter familiestørrelsen. Så langt i ettertid har jeg etter beste evne forsøkt å finne fram til personene bak mange av mors «klienter» som bare hadde et «etternavn», i disse papirene. Etter ringerunder og samtaler har jeg funnet fram til, og kan fastslå navnene på noen. Med god hjelp ellers mener jeg også å ha funnet fram til andre riktige familier. Dermed er det mulig å legge inn noen korte opplysninger om noen av disse, og få «lagt litt kjøtt» på opplysningene og personene sine ulike skjebner. Bak hvert navn skjuler det seg naturlig nok en spesiell historie, som også vil forbli historie på godt og vondt, så mange år i etterkant. De fleste er nok borte når dette blir skrevet, men hver for seg og på sin måte, bidrog de til at Norge igjen kunne feire sin frihet – ikke lenger bære på frykten av å være under jernskodd hæl. For min egen del har det vært særlig interessant og givende at de faktiske opplysningene kan bli registrert og tatt vare på for ettertiden og kommende generasjoner. Ikke for at mine foreldre skal ha en spesiell plass i det som hendte i det illegale arbeidet i vårt okkuperte lokalsamfunn. Det handler egentlig bare om nærhet, nestekjærlighet og omsorg for andre, Men også fordi dette er ukjent stoff for de aller fleste. For meg er det viktig at etterslekten skal kunne danne seg et bilde av og få kunnskap om dette – de mange, uegennyttige, men likevel så

NOEN SKJEBNER FRA LISTEN over de personer som er registrert som mottakere av pengestøtte. Etter det jeg kan se, gjelder støtten i alle fall fra 1943 til krigens slutt i mai 1945. Noen måneder etter det også som et slags restoppgjør, slik det går fram av løse ark jeg så langt har funnet, og forsøkt å rekonstruere. Helt enkelt har det ikke vært å finne fakta, så mange år i ettertid og med så sparsomme opplysninger. De familier og personer jeg tror jeg har funnet fram til, har jeg også forsøkt å knytte opplysninger til. Det gir liksom litt mer innhold knyttet til notatene etter mor og det familienavnet hun registrerte på sin «huskeliste»: Buarøy, er trolig Klara som ar gift med Jens som etter besøk på MTB ble arrestert 12.04.43.

Satt på Grini. senere i Natzweiler, der han døde 05.08.44. Dahl Hansen, her mangler fakta. Men Leif (far til Atle Dahl Hansen som rømte til England) var arrestert 12.01.1942 og satt på Grini til han blei satt fri 23.12.1944. Domben, gjelder trolig Lisa, som var gift med politikonstabel Arne Domben. Lisa satt igjen med 4 barn da Arne blei arrestert 15. august 1943 og sendt via Bergen til Espeland og Grini. Blei derfra sendt til konsentrasjonsleiren Stutthof i Tyskland 9. des. s.å., der han satt til krigen var over.

Gjøringbø gjelder trolig Martine i Florø. Sønnene 1) Monrad var arrestert 29.01.43 og satt på Grini til krigen var slutt, og 2) Bernhard var arrestert 27.01.43 og satt – via Ulven – på Grini til 19.12.43. Knut var til sjøs ved krigsutbruddet, blei gift ute, og kom heim etter krigen. Andreas rømte til England og kom også tilbake i Smia etter krigen. Jenny Grotle (bekreftet) var gift med Roar som satt i tysk fangenskap først på Ulven, deretter Grini, og endte i Sachsenhausen. Blei fri 19.12.43. (har 18. mai 1945 fått utbetalt kr. 500.- for månedene f.o.m. desember 1944 t.o.m. juni 1945). Hatlø, gjelder trolig Jenny Marie (f. Berg), gift med Hans Joakim. Han var maskinist ombord i DS «Galatea» som blei torpedert 21.j anuar 1945 i Irskesjøen. Hun fikk utbetalt kr. 300.- etter mannen sin død. Holm, (bekreftet) gjelder Borghild, som fikk utbetalt penger i ubeskrevet konvolutt via sokneprest Tjelta. Ved krigsutbruddet var Kåre båtsmann ombord i MT «Bestum», en av båtene i en konvoi som lå i Botnane og ventet på eskorte for å komme over til England. Båten blei senere bomba av tyske fly på den engelske østkysten 21. nov. 1941. Kåre var under krigen ombord i flere båter, men kom vel heim igjen uten fysiske skader. (Se historien hans i boka «Krigsseglarar» s. 41/42). Jeppesen, kan kanskje være Birgit som var gift med Kristian. Han reiste ute til sjøs i mange år, også før siste verdenskrig. Slo seg ned i Hull og kom aldri tilbake til Florø. (kfr. Kristian og Nils) Joleik, gjelder trolig Laura (f. Bjørnset), gift med Olav Joleik. De bodde på Uføreneset. Olav reiste til sjøs like før krigsutbruddet og var (etter det jeg har fått opplyst) i handels-marinen hele tida, stort sett i konvoitjeneste. Etter krigen bygde de seg hus på Klavelandet.

Fange Kinn fra Tyskland, som har fått utbetalt kr. 300,- er Kristoffer Kinn, som satt 3½ år i flere tyske konsentrasjonsleirer p.g.a. distribusjon av illegale aviser og post. Bl.a. blei han flyttet fra Hamburg dagen før byen ble rasert av engelsk/ amerikanske bombefly. Kom heim igjen etter krigen med sterkt svekka helse på grunn av tortur og sjukdom i fangenskapet. Kittang, gjelder trolig Dorthea, mor til Nils – som var ombord i samme båten som Sagen og Skare. Alle kom bort på vei til England ombord i MK «Odd) i sept. 1941. (Kornehus var far til Nils) Pettersen er (bekreftet) Hilda gift med Robert som var i utenriksfart ved krigsutbruddet. Meldte seg til, og var i tjeneste i Royal British Navy i 1942/43. Etter sykehusopphold meldte han seg til tjeneste i Den Norske Marine. Deltok under Måløy-raidet ombord i norsk krysser. Var første Florømann som kom tilbake til Florø med spesialtransport. Sagen er trolig Berta, som mistet mannen sin, Ingvar. Han kom bort ombord i MK «Odd» i september 1941 på vei til England (se Skare og Kittang.) Sagen er trolig Birgit, som var gift med Leif (bror til Ingvar) som satt som fange på Grini Sen (senior ?) og Antonia er registrert på lista over «mottakere». Dette kan være mor til Ingvar og Leif Sagen. Foreldrene var Antonia og Lars Sagen. Skare må være Synnøve. Hun var gift med Einar Skare. Einar kom bort sammen med Ingvar Sagen og Nils Kittang om bord i MK «Odd» på vei til England i sept. 1941. Synnøve (f. Sagen), har i ettertid også fått utbetalt kr. 400,- 15. juni 1945. Uføra er trolig Maren (f. Uføre) som var gift med Hans Hallstensen. Sønnen Hilmar (Hansen) som blei hentet på sagbruket til Georg Fanevik av Gestapo 12.04.43. Døde i den tysk konsentrasjonsleiren Vaihingen 21. november i 1944. Er gravlagt i Norddalsfjorden. På en enkel, maskinskrevet «henvendelse» til mor fra en ukjent kontakt står følgende: «Kan De komme i kontakt med fru Gerd Seger, Holmedal, Sunnfjord. (Mannen, Odd Seger, arrestert)». I dette vil jeg tro at det ligger en «forespørsel» om at det burde undersøkes om Gerd Seger hadde behov for økonomisk støtte som følge av

arrestasjonen? I mors papir er det notert at Gerd Seger har fått utbetalt 600 kroner 13. juni 1945. Så her har det åpenbart vært oppnådd kontakt. Mine undersøkelser viser at Seger-navnet er ukjent i Holmedalområdet. Trolig er det en familie som har tatt midlertidig opphold der under krig- en?

ikke nevnt. Heller ikke fikk han vite hvem denne personen var, bare at vedkommende skulle ta kontakt. Far møtte opp til avtalt tid. Folk kom på land og gikk om bord, men ingen meldte seg før det stod igjen en kar på toppen av landgangen og spurte om «han» var Standal? Far måte jo tilstå at det var tilfelle. Karen ba så far komme ombord og være med ham ned ilugaren, der han hadde dokumentene han ville vise ham. Vel nede i lugaren låste karen døren, åpnet koøyet og halte inn en vanntett pose. I denne viste det seg å være et ukjent antall tusen kroner i forskjellige valører, som karen leverte opp i handa til far. Det var ikke tale om kvittering for det ukjente beløpet, naturlig nok. Da far spurte om pengeposen hadde ligget i sjøen hele veien fra Bergen, fikk han til svar at underveis var både mannen og pengene innelåst i lugaren. Men det måtte bare være slik, for dersom det blei razzia underveis, noe som av og til skjedde, blei posen kastet ut «koøyet», snoren kappet og pengene ville forsvinne .... Mer ble ikke sagt. Far tok pengene og gikk på land og karen fortsatte sin ferd videre nordover til neste kontakt. Pengene blei levert til mor som sto for fordelingen og, som vist, sirlig førte sitt enkle regnskap! I ettertid kom det ei eldre dame bort til meg på gata og fortalte at mor skaffet henne penger til underhold i vanskelige krigsår. Men det blei aldri opplyst hvor pengene kom fra. Det blei bare sagt at det var fra folk som ville dem vel i en vanskelig tid!

NOEN KRIGSHISTORISKE MINNER En historie fra krigstida, slik far fortalte den til meg: Far og mor var, som tidligere omskrevet, blitt involvert i illegalt arbeid, noe ingen andre i familien var kjent med. Far fikk stadig tilsendt, eller overlevert, penger fra ukjent hold, mens mor sto for fordelingen til navngitte personer. Jeg ser ennå for meg den vesle, enkle notisboka med svarte permer, der mor sirlig hadde notert navn, initialer og tall, for å holde rede på, og ev. kunne dokumentere hvem som hadde fått glede av disse kronene i en økonomisk vanskelig situasjon. Dessverre er denne boka, som så mye annet, i årenes løp, «forlagt» et eller annet sted. Kanskje kommer den en vakker dag fram igjen. I mellomtiden får vi klare oss med den dokumentasjon som ligges fram i denne mappen om mine foreldre, Inga og Mads Henrik A. Standal, og som viser en ukjent side av «heimefrontens» uvurderlige innsats under strengt hemmelige forhold. Interessant er det også, gjennom originale brev å kunne gi et innblikk i og dokumentere hvordan forholdene var i et skjult nettverk. Her kan jeg også vise til mor sin skriftlige kommentar på vedlagte etterkrigsbrev, der det bl.a. blir dokumentert hvordan penger kom fra helt ukjente kontakter rundt om, og hvordan det hele var organisert. Ingen var nevnt med navn. Mine foreldre ante ingen ting om hvordan, eller gjennom hvem, disse pengene kom fram. Det var nok mange takknemmelige, men spørrende «krigsenker» med familie, som hver måned fikk sin skjerv til det daglige livsopphold.

OG SÅ FORTELLER FAR... at han en dag ble oppringt av en for ham ukjent person i Bergen, med spørsmål om han kunne stille på hurtigruten den-og-den kvelden, for han hadde noen «dokumenter» han gjerne skulle ha levert ham personlig. Hva slags dokument blei

EN NERVEPIRRENDE OPPLEVELSE I HESTENESET Far forteller: Under krigen oppsto det sjølsagt en del spesielle episoder — bl.a. også knyttet til illegal båttransport og koblet opp mot Norsk Brendselolje sitt tankanlegg i Hesteneset, som far disponerte. Det var en kjent sak at det fra tid til annen kom inn båter fra England i ulike oppdrag – for å hente folk som måtte rømme landet, for inntransport av våpen og utstyr til heimefronten og landsetting av for eks. etterretningsfolk og radiotelegrafister som var strategisk plassert langs kysten. Til slike oppdrag blei det i en tidlig fase brukt mange typer mindre båter som man under normale omstendig-

heter ellers ikke bruker utenskjærs. Og som heller ikke hadde drivstofftanker store nok for tur-returreiser fra den andre siden av Nordsjøen. En mørk kveld ble far kontaktet telefonisk av en ikke navngitt person – «om han kunne stille på tankanlegget?» Det viste seg å være en båt som var kommet inn fra havet i ly av mørket, men som hadde for lite drivstoff til en sikker retur til Englands. Far så straks at det var et problem med dette, fordi en av de to tankene på anlegget var beslaglagt av «vernemakta». Det var nemlig slik at anlegget besto av parallelt liggende tanker, hver på 50 cubic. Norske interesser disponerte innholdet på den ene tanken til bruk for norske fiskere. Den andre var forbeholdt tyske interesser. Som følge av det var hele tiden tysk vakt oppe ved tankene. Det tyskerne sikkert ikke var klar over eller hadde tenkt på, var at det var rørforbindelse mellom de to tankene slik at det var mulig å tappe drivstoff også ved overføring fra den «tyske» tanken Jeg har ikke klart for meg om vaktene bare patruljerte oppe ved tankene eller også nede på kaien. Uansett kunne man likevel risikere at vakten tok seg en tur nedom når det kom inn båter for bunkring. Et lite avbrekk i en ellers kjedelig vakttjeneste. Men det var i alle fall alltid en viss risiko for at vaktene var opptatt av trafikken til anlegget og av ren nysgjerrighet under en ellers kjedelig vakt, kunne ta seg en runde ned på kaien for å sjekke båtene som fylte drivstoff og kontrollere om de hadde godkjent «Schein». En stund etter at far var på plass, kom en båt sigende inn til kaien. Far kjente «kontakten» Anfinn Skorpen fra tidligere. Det så også ut for at Anfinn var eneste mann om bord. Far var kjent med at Anfinn var en av de mange ute i øyene som hadde tatt turen over til England tidligere. Men også at han var av dem som fra tid til annen ble brukt som kjentmann på spesialoppdrag i vårt nærområde, og ofte var tilbake til gamle trakter og var med på spesielle oppdrag hit. Skorpen hadde på seg marineuniform under svarte regnklær. Så alt så normalt ut. Åpenbart dreide besøket seg bare om en lokal fiskebåt som var innom for å bunkre. Også for Skorpen var dette en vrien og ikke helt uproblematisk situasjon, med væpnet tysk vakt så nær, i bakken rett ovenfor kaien. Nervene

sto sjølsagt i helspenn og at han derfor hadde problem med å oppføre seg normalt. Han var derfor, naturlig nok tydelig rastløs og skjelven, som far sa, for det kunne jo alltids være at vakta kom ned på kaien og ville kontrollere papirene. Så her kunne det være en kalkulert risiko som kunne få store følger for begge parter. Far var heller ikke særlig komfortabel med situasjonen og ba derfor Skorpen om å komme seg inn i rommet foran i båten og holde seg der til han fikk fylt opp fatene som sto i «bunken». Far syntes det ble altfor mye bråk av Skorpen, og måtte fram og be han være stille, slik at han kunne bli ferdig med fyllinga. Den tyske vakta måtte ikke få mistanke om at noe spesielt var på gang. Til alt hell reagerte ikke den tyske vakta. Fatene blei fylt opp. Båten la fra og forsvant utover i mørket. Far var sjeleglad for å komme seg derifra. Det var avtalt at Skorpen skulle få sendt en «særmelding» over radio så snart han var kommet over. Far hadde mulighet til å lytte på radio siden han hadde fått gjemt en radio under innsamlinga. Men neste dag oppdaget far til sin store fortvilelse at det manglet et par fat med syre som hadde stått lagret på kaien. Dette uroet ham. Heller ikke forsto han hvordan Skorpen hadde klart å få fatene med seg på båten. For etter det han forsto og trodde, var Skorpen alene om bord i båten under bunkringen. Dette er aldri blitt oppklart. Men han var klar over at det ikke kunne være andre som hadde stjålet syrefatene. Om så hadde skjedd, at innholdet i disse fatene av vanvare kunne bli fylt på motoren som antatt drivstoff, ville det være fullstendig ødeleggende. Skader ville også skje om syre hadde kommet ned i båten. Det var en lettelse for far, da han et par dager senere fikk den avtalte særmeldingen over radio, om at båt og mannskap var kommet vel fram. I ettertid viste det seg at det underveis heldigvis blei oppdaget at det var syre på noen av fatene, og at disse derfor blei lempet over bord. Skorpen gjorde, som så mange andre fra vårt distrikt, en heltemodig innsats under krigen og kom vel heim igjen. Men som den uforferdede våg- halsen han var, skal han seinere ha kjørt med båten sin gjennom bråttene vest i øyene, der han sikkert mente han var lommekjent. Men der innhentet skjebnen ham. – «Han blei aldri meir spurt», som det heter. Skjebnen er uransakelig.

ULOVLIG RADIOLYTTING

I krigsårene var folk sjølsagt svært opptatt av å få kunnskap om hva som virkelig skjedde ute i den vide, krigsherja verden. Bortsett fra det som tyskerne og deres lakeier serverte i sensurerte aviser. – «Deutschland siegt an allen Fronten» – var jo kjent for alle. I perioder var det nok også slik, men folk visste ikke nok og ønsket sannheten. Etter hvert ble det satt i gang en storslått innsamling av radioapparat over hele landet. Folk skulle få vite den fulle sannhet kun fra tysk og nazistisk hold, sjølsagt sterkt sensurert. Noen klarte å lure unna apparat, med trussel om strenge straffer hengende over hodet. Det viste seg fort at det nok var en del apparat lurt unna på de mest finurlige steder og måter. Dermed kunne nyhetene fortelles på gatehjørner eller hviskes hus-i-mellom og spres muntlig, eller via illegale aviser.

Noen få utvalgte, Dagfinn Apneseth, Dagfinn Sindre, Bjarne Ulfset, som alle bodde på Landbruk, samt min far, fikk høve til å møtes i «radio- kjelleren», der far hadde greidd å gjemme unna et radioapparat. Stor var forventningen og spenningen når den norske sendingen fra BBC kom på luften en sen kveldstid. Som nevnt annet sted, fikk far derfor sin etterlengtede særmelding over radio etter at Skorpen var kommet velberget tilbake til sin skotske base etter sitt tokt på Sunnfjordkysten.

Stort sett gikk det rolig for seg under radio- lyttingen. Men dessverre var det også et uro-

moment vi var litt bekymret for. Tollforvalter Ulfset hadde kontor og bolig i husets 3. etasje. Han var det vi gjerne kaller en «vasekopp» og strøk på by'n med sitt «siste nytt» så snart sendingene var over. Han hadde sine faste tilholdssteder med sine venner rundt i by'n. Etter vårt syn var han generelt litt for pratesjuk og løsmunnet og derfor en viss fare for oss alle. Over alt patruljerte tyske vakter. Egentlig stort sett ufarlige gamle gubber som neppe kunne gjøre vanlig krigstjeneste ved frontene. Men siden tyskerne hadde ammunisjonslager i Sundalsbua, nærmeste nabo til «Landbruk,» var det naturlig at de av og til tok seg en runde på innkjøringen mellom «Landbruk» og Sundal sitt hus, rett over hodet på oss som lyttet i radioverkstedet. En kveld hørte vi den tydelige klakkingen av jernskodde hæler rett over hodene på oss, noe som førte til at den samme Ulfset skrek opp i redsel: «Nå sitter vi fint i det!» De andre måtte roe ham ned og forklare at dette var «vanlig prosedyre» og at det ikke førte til noen direkte og umiddelbar fare. Disse vaktene var ikke ute etter vår illegale radiolytting. Men Ulfset fikk seg en skikkelig støkk i livet og stakk fort av og gikk opp til familien. De som til vanlig fikk sine doser av illegale nyheter på hjørnet, fikk ingen ting fra ham den kvelden! Ulfset kom etter dette sjeldnere på lyttebesøk! Med hånden på hjertet – ingen av oss andre savnet ham!

Radiolytting

3 2

x

x x

x

Tysk vakt Gjekk rett over hovudet på radio- lyttarane, ned trappa mellom 1 og 2, og dei hadde berre ein vegg mellom seg og vakta når han gjekk tilbake.

4 1

1) Landbruk 2) Landbrukbua 3) Sundalsbua / Granatlager 4) Sundal sitt hus.

I dag «Bistro To Kokker»

Kjelde: Flora-Minne, Flora Historielag, årsskrift 2016.