Bjørg Jansen – et portrett
Annan stad i Floraminne fortel Bjørg Jansen om siste verdskrig til oldebarnet sitt Iris Mikalsen. Etter oppmoding frå redaksjonen skriv Bjørg Mikalsen meir om mor si som no har runda 98 år. Ho er framleis eit levande livsminne som det snart kan bli for seint å gjenskape for nye generasjonar som kjem etter oss.
Mamma ble født 12. oktober 1918 på Melvær i Bulandet og vokste opp som nr. 4 av 6 søsken, Asmund, Odd, Steinar, Bjørg, Magnhild, Audun. Foreldrene var Alf Abrahamson Melvær og Marie Melvær født Lilleeng. Faren Alf døde 53 år gammel høsten 1940 og i nekrologer blir han bl.a. omtalt slik: «Med Alf Melvær er hovdingen mellom fiskarane i Sogn og Fjordane fallen. …..hans mål: å skape betre kår for fiskarfolket.» Bestefar var også primus motor i opprettelsen av fiskerfagskoler i Norge.
Mora Marie var fra en gård på Tynset i Østerdalen og kom til Askvoll kommune som nyutdannet lærerinne fra Lærerskolen på Hamar. Hun brakte med seg ny kunnskap i både matstell og husholdning i det hele. Det var gardiner i vindu- ene, og blomster i karmene. Alle ungene kunne lese og regne når de begynte på skolen. Hun leste mye både for seg selv og ungene, og kunne lese både engelsk og tysk. Mamma husker lese- stundene om ettermiddagene, og at mora satt på trappa sene sommerkvelder etter endt arbeidsdag og sang «Det stig av hav eit alveland».
18 år, og blikket rettet mot den store verden!
MUSIKALSK FAMILIE Musikk var en vesentlig del av oppveksten. Faren spilte fele og mora orgel. Etter hvert som barna vokste til, spilte også de ulike instrumenter. Fela lå alltid klar på bordet i stua og faren spilte litt hver gang han kom inn. I slåtten stod han grytidlig opp og spilte slik at alle skulle våkne og komme seg arbeid. Sang og dans var også faste innslag i hjemmet. Arne Bjørndalen var flere ganger i Melværen og skrev ned slåtter etter bestefar. Jacob Sande var også på besøk, for han var en
periode forlovet med en av mamma sine kusiner i Dale. Andre innslag i hjemmet var slektninger på ferie og folk som hadde ærend til bestefar. Om vintrene huset de fiskere som var med bestefar på
Gården på Melvær, der mamma vokste opp. Fra venstre, våningshuset, løa, og eldhuset med grue i kjelleren, der de røkte laks.
sildefiske. De hadde ishus der laks ble oppbevart og fraktet videre til England. De bodde riktignok på «ei omflødd øy», men vinduet mot verden var vidåpent. Skolen lå på Tistelen i Bulandet og Melværungene måtte bo vekke fra mandag morgen til lørdag etter skoledagens slutt. De gikk annenhver uke på skolen og ofte var klassekamerater med hjem i helgene. Roturen til skolen kunne være strabasiøs. Ungene satt i framskotten med en presenning over seg som skulle ta av for det verste når sjøen slo over båten. Ofte var de så stivfrosne da de kom til skolen at drengen måtte bære dem inn og sette dem ved ovnen slik at de kunne tine seg opp. På skolen likte mamma seg godt og var flink i alle fag. Når hun skal ramse opp de fagene hun likte best, blir det i grunnen alle, men kanskje stod norsk stil, tegning, naturfag og geografi sterkest, og selvsagt sang. Skrivegleden har alltid vært stor. Det er ikke få prologer og sanger hun har skrevet i årenes løp. Geografikunnskapene hennes er fremdeles imponerende, særlig er hun en kløpper i å huske kart. Hun ønsket inderlig å få gå på gymnas, men pengene strakk ikke til. Hun måtte nøye seg med handelskole, maskinskriving og stenografi i Bergen skoleåret 1938/39.
UTFERDSTRANG Første turen hjemmefra var sommeren 1922. Hun og broren Steinar var med mora til Tynset for å besøke slekta. Først var det båt til Bergen i ca. 12
timer, så nattoget til Oslo og derfra videre med tog til Tynset. Fra oppholdet på Tynset er det særlig ett minne som sitter fast og det var turen med hest og vogn til Vingelen der mormora kom fra. Mora kjørte hesten og da de krysset Glomma så de et taterfølge som hadde slått seg til på elvebakken. Det var masse folk og hester og overbygde vogner. Noe slikt hadde selvsagt 3-åringen aldri sett før. Hun var og på ferie i Dale hos «han onkel Kolbein» som var lensmann i bygda eller i Florø der det var nær slekt på Krokane. Sin første film så hun på en Bergenstur sammen med faren da hun var 12 år. Det var «Anna Karenina» med Gretha Garbo. Fra da av var framtida staket ut, mente hun. Det var filmstjerne hun ville bli eller kanskje operasanger. Bo på ei omflødd øy skulle hun i hvert fall ikke. Utferdstrangen var stor. Hun hadde kanskje noe å slekte på i og med at onkelen Kolbein Melvær hadde vært skuespiller på Det norske teater, en annen onkel gruveingeniør i Chile og en tredje kaptein med bopel i San Francisco. Mamma var en lesehest og særlig reiseskildringer ble lest med stor appetitt. Drømmer og fantasier manglet ikke og kreativiteten var det heller ingenting å si på. Alltid hadde hun et eller annet syprosjekt gående og hun tegnet gjorde hun stadig. Nye kreasjoner ble satt på papiret. Kanskje skulle hun legge skuespillerdrømmen på hylla og heller satse på å bli motetegner?
I 1936/37 gikk hun og en venninne i sylære hos fru Kvammen i Florø. Her lærte hun mye som kom til nytte senere. Hun ble kjent med ungdommer fra Florø og dro med dem på påsketurer til Vona og ble etter hvert en habil skiløper. Da hun kom til Bergen i 1938, møtte hun igjen pappa (Henrich Kristian Jansen) som hun kjente fra Florø og de ble snart et par. Likevel holdt hun drømmen om «det store utland» ved like og fikk fra høsten 1939 jobb i England for å sy utstyr til ei jente. Bestefar lot henne ikke få dra p.g.a. den spente situasjonen i Europa. Slukøret reiste hun hjem til butikkjobb hos Nikøy og var der da krigen brøt ut. Drømmen måtte skrinlegges. Krigen satte en stopper for den. Bestefar døde om høsten 1940 og bestemor hadde bruk for henne hjemme.
På blåbærtur i Grytadalen i 1946. Kristian og Gunn er med.
TIL FLORØ OG HUSMORANSVAR I 1941 giftet mine foreldre seg og slo seg ned i Florø og livet som husmor tok til. Da krigen var slutt var hun blitt mor til tre. Den fjerde kom ikke før i 1950. Det var travle dager. Hun var stadig i aktivitet og alltid var det åpent hus hos oss. Selv om operadrømmen var lagt på hylla, sang hun alltid når hun jobbet både fra operaer og operetter. Lørdagskvelden ble gjerne visebøker hentet fram og vi sang alle. Mamma ble enke bare 48 år gammel og har siden vært alene, men ensom har hun aldri vært, sier hun. Med en jobb hun trivdes i, med sitt sosiale engasjement, sin store vennekrets og familie gikk livet videre. Hammondorgelet hun investerte i ble flittig brukt både når hun satt alene og i selskapelige sammenhenger. 96 år gammel spilte hun enda piano til julesangene hos min søster når vi gikk rundt juletre. Med stort hus og hage var det nok å henge fingrene i. Hagearbeidet ble gjerne avsluttet med en lang svømmetur i Storevannet. I Vestklang sang hun i flere år og synge eller nynne gjør hun enda når hun sitter alene. Tiden med lesing og kryssord er over fordi hun nå nesten er blind, men musikk har hun fortsatt stor glede av. Det er mye å fortelle om både påsketurer i et sel på Heie, holmeturer med snekka og campingturer med hjemmesydde soveposer, telt og fiskestenger på kryss og tvers i Norge, men det får være en annen historie.
Bjørg saman med Gunn og Bjørg i 1948.
Florø bystyre 1960—63. F.v.: sittende (formannskapsmedlemmene): Einar Kaarbø, Kjeld Haus, varaordfører Ludvig Botnen, ordfører Olav Kolle og Kåre Krokene. Stående: Arne Moe, Kåre Lothe, Arne Stafsnes, Henrik Nygård, Andreas Hodnefjeld, Bjørg Jansen, Sverre Hopen, Marianne Sætre, Bertel Gjøringbø, Asbjørg Selvik, Arne S. Solheim, Ragnar Melvær, Rolf Orheim, Sverre Stavang, Erling Olav Eliassen og Dagfinn Apenseth.
SAMFUNNSENGASJEMENT OG POLITIKK Hun engasjerte seg tidlig i lagsarbeid og var formann i Florø Husmorlag fra 1958 etter en periode som nestformann. Husmorlaget spilte en viktig rolle på mange områder den gangen. Det var foredrag om bl.a. matstell, tannhelse og hygiene, men også konkurranser i borddekking og karneval i Fram med underholdning. Møtene var godt besøkt med 40–50 medlemmer hver gang. Det største løftet i mamma sin tid som formann var opprettelsen av Barneparken. Kampen ble stri for motstanden var stor. Hva skulle barnepark være godt for? Ikke for noe annet enn at husmødrene kunne plassere ungene sine et sted mens de selv satt på kafe, mente ordføreren. Tross motstand ble kampen kronet med seier. Barakka som ble brukt som sekretariat under byjubileet, fikk Husmorlaget overta og et område som var avsatt til lekeplass i kommuneplanen fikk de etter mye om og, men også hand om. Barnehagen kom i drift i 1961, med utdannet førskolelærer Sigrun Melvær til å stå for driften. Noen år sener startet også Florø Husmorlag opp Nepjarhaugen barnehage.
Florø sin 100-årsdag 1960 ble feiret i stor stil med mange ulike engasjement fra 16. mai og utover sommeren. I forbindelse med feiringen skulle byen framstå nyvasket og pyntet. Husmorlaget utfordret byingeniøren som tok utfordringen og stilte med stiger og slanger, og med felles krefter ble Baugehuset ved Moloa vasket utvendig. Ingen jobb var for liten og ingen for stor. Det var bare å gå på med liv og lyst. Bilder fra dugnaden viser at de som deltok hadde en flott dag med mye smil og latter. En stor varemesse ble holdt på Florø Folkeskole om sommeren og mamma var med i messenemnda. Hun satt i Florø bystyre fra 1960 som en av tre damer, men som den utålmodige sjel hun var, var ikke politikken et blivende sted. Hun var og engasjert i etableringen av gamlehjemmet som ble bygd i tilknytning til Ytrihuset ved Lillevannet. I flere år satt hun i 17. mai-komiteen og i den forbindelse laget hun nærmest en manual for kommitearbeidet slik at ikke man måtte starte på «bar bakke» hvert år. Dette lettet arbeidet betraktelig, for alle som har vært med vet at det er mange detaljer som skal være på plass for å få en vellykket feiring.
Skoleinspektør Olav Kolle med sekretær i lystig lag.
Røde Kors fikk også nytte av mamma. Hun satt i styret i flere år og holdt opplæringskurs hjemme privat i forbindelse med opprettelsen av Røde Kors pasientvenner. Som alle « ekte Florøborgere» var hun også med i Florø Turn- og idrettsforening, og var sekretær for styret fra 1972 til 1975. Man kan jo spørre seg hvordan hun fikk tid til alt, men jeg kan ikke huske at det var noe stress. Hennes omfattende innsats på ulike arenaer tror jeg kommer av noe jeg tenker på som hennes motto: Folk må ikke klage over at noe burde bli gjort. Vil en ha noe gjort må en være villig til å delta selv og ikke bare sitte med hendene i fanget og vente på at andre skal gjøre det. En må bry seg, gi ei hand der det trengs og ikke bare kretse om seg og sitt.
VAR MED FRA STARTEN I DEN NYE STORKOMMUNEN FLORA I 1964 ble kommunene Bru, Eikefjord og Kinn slått sammen med Florø til storkommunen Flora. I den forbindelse ble det opprettet skolekontor
med skoleinspektør (senere ble tittelen skolesjef) med ansvar for de 24 skolekretsene i kommunen. Olav Kolle ble den første skoleinspektøren og med seg som sekretær fikk han mamma. I flere år var det bare de to som hadde ansvaret for alle skolene i kommunen. Det er nok fremdeles de som kan huske at hun stilte på kaia når nyansatte lærere kom, for å ta imot dem og kjøre dem til husværet hun i mange tilfeller hadde vært behjelpelig med å skaffe. Strengt tatt var det vel ikke hennes ansvar, men typisk nok stilte hun opp der det var behov. En tilleggsoppgave hun hadde, var å være sekretær for skolestyret. Den oppgaven hadde hun i flere år og det er ikke få håndskrevne protokoller hun har ansvar for. Da mamma ble pensjonist etter 22 år i stillingen hadde hun vært den stabile faktor under 5 ulike skolesjefer, og tallet på skolekretser var sunket til 14. Etter hvert ble også stadig nye funksjoner knyttet til kontoret og staben «este ut» med bl.a. pedagogisk konsulent, spesialpedagog, logoped osv. Barnehagene ble etter hvert også tilknyttet kontoret.
Siste dag på jobb. Foto Frode Klokkernes.
Frode Klokkernes som ble ansatt på kontoret i 1978 med ansvar for lønninger/økonomi, har mange muntre minner fra den tiden. Særlig er det mammas kjappe replikker og humor han husker. En episode som han mener er karakteristisk for henne, er en julehilsen hun sendte til en rektor som akkurat hadde flyttet fra Eikefjord skule samtidig som det ble et utbrudd av hodelus der. Teksten på julekortet var som følger: «Her sitter vi i sus og dus med hodet fullt av julelus, så at du reiste her ifrå, det kan vi jaggu godt forstå». Latteren satt løst, men hun kunne og hisse seg opp til de store høyder som da hun kylte et krus med penner og binders i veggen så Frode måtte dukke. Det hele endte selvsagt i latter der de krøp rundt på gulvet og samlet samen innholdet igjen. Drømmen om å se verden er i stor grad realisert gjennom utallige turer i inn- og utland med familie og venner. Geografikunnskapene ble pusset støv av, for hun måtte «lese seg opp» som hun
sa når en ny tur stod for døra. Siste langfart var et opphold i Spania da hun var 87 år. Livet har ikke bare behandlet henne med silkehansker. Broren Asmund som drev gården i Mel- væren, druknet i 1948 og hver sommer reiste vi alle for å hjelpe til i slåtten. På den måten fikk vi ungene et nært forhold til «barndomslandet» hennes. Å miste pappa så brått satte selvsagt sine spor. Den siste store sorgen i livet hennes var at broren vår Alf mistet livet i vår. Det ble hverken skuespiller eller motetegner av henne. Selv om hun aldri fikk realisere de mest vidløftige drømmene sine har det vært et innholdsrikt liv med utfordringer hun har tatt på strak arm. For barnebarn og oldebarn har hun vært et samlingspunkt og en kilde til mye glede og muntre minner. Mamma har betydd svært mye for svært mange, både i og utenfor slekta, et ekte ja-menneske.
Kjelde: Flora-Minne, Flora Historielag, årsskrift 2016.