Bilturen fra Sandane til Florø
august
Nye skotykort Under eit foredrag nyleg kom kontorsjef Blåflat inn på skotøyrasjoneringa, og nemnde at det skal koma nye rasjoneringskort for skoty ut på ettersommaren.
❖
Året 1945 på Firda Gymnas blei et spennende år. Vi var jo alle svært opptatt av krigen. Hele Norge håpet jo at Tyskland snart skulle kapitulere, og det gjorde de jo. Nå ble det stor fest for oss på skolen, og forberedelser til den 17. mai var allerede i gang over alt. Min bror Sølve ble valgt til russeformann og måtte derfor bli på Sandane. Jeg bestemte meg derimot for å reise til Florø og feire den store dagen sammen med min mor (Ruth Liset) og min søster Siv.
Kor mange rom? Husfordelingsnemnda i Florø har gjort framlegg om at bystyret set slik norm for husrom som huseigar eller leigar kan krevja unnateke frå avståing: Eitt rom til kvar person over 12 år, og dertil eitt rom og kjøken til kvar huslyd. Eine personar, berre eitt rom. 2 born under 12 år vert rekna som 1 person. Rom på 30 m2 og meir vert rekna som 2 rom.
❖
Thor Solberg er komen over frå Amerika med med nokre to-seters og fire-seters fly. Han skal no gå i gang med flyskule på den gamle marine- flystasjonen på Flatøya ved Bergen. Ein liknande skule skal han ha i Stavanger.
❖
Jeg hadde tidligere fått høre at Olav Sande, som var gift med en av døtrene til Galaasen, hadde tenkt å kjøre ut til Florø når veien var «ferdig». Han spurte meg om jeg hadde lyst å sitte på med dem. Det sa jeg ja takk til, så slapp jeg å bestille plass på båten. Jeg pleidde å reise med d/s «Firda« til Sandane og under krigen tok dette to døgn. Båten gikk fra side til side i leia helt fra Florø til Sandane og bare om dagen. Det var nemlig ikke tente fyrlykter om natten, for da kunne de allierte navigere etter lysene og bombe der de ønsket å påføre tyske anlegg ødeleggelser. Etter avtale kom Olav Sande, og den spennende turen startet. Alt gikk bra til vi kom vest for tunnellen på Ramsdalsheia, men da vi kom ned i Ramsdalen var det slutt på den nye veien. Nå var det bare en gammel kjerrevei og stedvis blanke fjellet. Her sprengte vi en felg og måtte stoppe for å finne en mann som hadde sveiseutstyr og som kunne sveise felgen. Det er utrolig at det gikk an, men selv uten mobiltelefon klarte Olav
Sande å finne frem til en reparatør på en eller annen merkelig måte. Felgen ble reparert og reisen kunne fortsette. Nå var sjåføren meget forsiktig med svabergene, og vi kom ned til bra vei fra Eikefjord til Florø uten flere uhell. Denne turen var sannsynligvis en av de første turene med privatbil på strekningen Naustdal–Florø. For å komme til Florø måtte vi den gang gjennom tre tunneller som nå ligger på utsiden av dagens Sundefjellstunnell. For å få massene ut etter hvert som man sprengte seg gjennom fjellet, brukte man et lite gruvelokomotiv med vogner til å frakte ut løsmassene etter sprengningen. Dette lokomotivet ble satt i land i Florø og gikk på seksjoner av skinner hele veien. Når en seksjon ble ledig bakest, ble den løftet opp, båret fram og koblet til foran. Det var trolig de russiske krigsfangene som hadde jobben med å flytte på skinnedelene. På den måten kom lokomotivet seg bit for bit innover veien til Helgøyområdet, der den skulle brukes på den første (og lengste) av de tre tunnellene.
RÅDHUSET
august
Negeren måtte gå Ein negerstudent vart nyleg utvist frå dansesalen på eitt av hotella i Bergen. Han dansa med ei norsk jente, men eit amerikansk ektepar sa dei vilde flytte frå hotellet dersom negeren ikkje vart utvist. Hovmeisteren bad negeren gå. Han burde i staden ha jaga ut det amerikanske ekteparet.
❖
Ny osterasjon I tida til og med 30. august 1947 kan det mot merke E680 og rasjoneringskort for matvarer 36. kort- periode, kjøpes og selges enten 250 gram ost med over 3 pst. fettinnhold, ekte og blandet geitmysost og helfet fløtemysost, eller 500 gram helfet ost eller gamelost, eller 1000 gram mager mysost eller taffelost. Bevertningssteder og andre anstalthusholdninger får som vanlig utstedt anvisning av forsyningsnemnda. Det Kgl. Forsynings- og Gjenreisings- departementet.
❖
I serien om hus som ikkje finst lenger, tek vi med Rådhuset. Ikkje fordi det er borte, men fordi det kunne gått så gale. I dag presenterer det seg som eit dekorativt og flott bygg i Strandgata. Rådhuset stod ferdig 1903, og det var eit stort løft for den vesle byen som på den tid knapt hadde 1000 innbyggarar. I 1922 brann rådhuset etter lynnedslag i rikstelefonanlegget som heldt til der. Det vart svært store skader, og i praksis var berre murverket brukande. Bystyret gjorde vedtak om at huset skulle byggast oppatt, og no fekk det mandsar-taktak etter ein Paris-arkitekt med same namn. Tidlegare hadde det vanleg skråtak, som vi ser av biletet. Med mandsar-taket vart det meir plass på loftet som no kunne innreiast til to familiebustader. Siden rådhuset vart bygd over grensa mellom iniby’n og utiby’n var folket i husvere i vest utiby’nare mens familien i øst var iniby’nare. I tredje etasje var det fire klasserom og her heldt folkeskulen til, fram til nytt skulebygg vart reist i 1934. I andre etasje var der rikeleg med plass til bystyresal og heile kommuneadministrasjonen som først på 1930-talet greidde seg med eitt kontor. På gateplan var der forretningar, bl.a. gullsmed J. Angell-Jacobsen som etablerte verksteda si i 1906. Han kom her etter Ålesundbrannen i 1904, og sanneleg opplevde han ein brann her også, men tok ikkje skrekken. Både gamle Jubinald, sonen Johan og sonesonen Jan heldt fram i same lokala. Butikken vart avvikla for eit års tid sidan, etter over 100 års samanhengande drift.
Kjelde: Flora-Minne, Flora Historielag, årsskrift 2012.