Florø Dramatiske Klubb
Florø gamle skole, på noverande sjukehustomta.
Auschwitz-sjefen Kaduk, er arrestert i Loegau. Han hadde åleine drepe 1600 fangar med nakkeskot. Kaduk er funnen skuldig i alle dei brotsverka han er sikta for, og har dess- utan vedgått at han hadde drepe heile sin eigen familie fordi dei var eit hinder for han under røminga.
❖
juni mai
Ny verksemd i Florø No tysdag tok dei til med grunnarbeidet ved Florø Støyperi. Det er Th. Larsen og to søner frå Volda som går i gang med denne verksemda. Det er skaffa tomt til støyperiet ved Gaddevågen. Dei skal driva med støyping av jarn, metall og aluminium av alle slag, frå motorar til meir einfeldte ting.
opp, vanket det brus og kaker. Enkelte voksne hadde moro av å kaste sine egne (eller andres) hatter eller luer inni bålet. Var det riktig fint vær, hoppet vi gjerne i sjøen, med eller uten badebukser. Oftest uten, badebukser var luksus. Kaffebålene flammet rundt om på holmene, og fra småbåtene på vika lød det trekkspillmusikk, blandet med låter fra banjo og munnspill. Men livet var ikke bare St. Hans. I sommerhalvåret spilte vi ball i gatene, lekte gjømmespill, stokk og stein, slo kattepinn eller spilte Jeppe. Vi kastet syl på kummelokkene og slo snurrebass. Gjertsen og gamle Yri var eksperter på å dreie «flyvere», som vi kalte dem som fløy lengst. Så danset vi ringdans, og her fikk jo jentene være med. Ellers måtte de nøye seg på å hoppetau eller paradis. Alle gatene lå åpne for oss til alle disse aktivitetene, ingen trafikkproblemer. Det vi si, vi hadde noen «tipper» eller «hurper» som ikke likte at vi forstyrret middagssøvnen, eller at ballen havnet i hønsegården deres. Eller det som verre var, at ballen gikk gjennom vindusruten. Når slikt hendt var det bare å ta beina fatt. Om vinteren var det snøballkrig, så lenge snøen var kram. Her gjorde vi opp med guttene i gata ovenfor. I det huset jeg bodde som barn, var det 21 barn, fordelt på fem familier. Så det sto ikke på rekrutteringen. Men var det skiføre,var det å ta småskiene på. De var små som skøyter, ca 2 cm breie og høye og belagt under og på oppbøyingen framme med et tynt lajern – eller blikkband og bundet til skoene med tau. Ved bruk ble de glatte, og kunne gås på med skøytetak. Men ellers var det til renn i bratte bakker de blei brukt, og
gjerne med et spretthopp nederst i bakken. Seinere kom baner på mote. Det var to jernstenger, oppbøyd framme og ca 70–80 cm lange. Disse sto vi på i bratte bakker, til dels bare på en bane på en fot. Da var vi tøffe! Vi holdt i et styretau hvis ender var festet i hver sin bane i en løkke i oppbøingen framme. Vi kunne stå to eller tre på hvert banepar. Så hadde vi skøyter, da. Snabelskøyter og skruskøyter. Skøyter med støvler fantes ikke. Derimot fantes det eldre typer av tre, men med en stålegg under. Vi hadde kappløp på skøyter. Et år var vi til og med i Førde i et kappløp på Movatnet. Vi hadde egen motorbåt dit som brukte fem timer hver vei. Resultatet forbigår vi i stillhet… Om vi fant på andre aktiviteter? Å, joda En periode var det for eksempel på mote å gå på hendene og noen ble reine eksperter. Å gå på hendene rundt kirka var et mål mange satte seg, og som de faktisk klarte. En del av stedene der vi lekte, har navnene sine i bruk ennå. Vi lekte på Storhaugen bak Breidablikk, Storetreet midt i gatekrysset utenfor Breidablikk, Røverhilleren, Kjælighetstien bak Likkjeåsen, Fredhjem østafor Likkjeåsen og så
Skolegaten. Legg merke til lyktestolpen med parafinlampe. Bjarne bodde i huset til høyre i bildet.
juni
Rasjonering Frå og med i går er grynvarer av alle slag rasjonert her i landet.
❖
Det er lyst for planteskulestyrar Gustav Huus og Ragna Bjerk, Kinn. Agronom Abraham Øvrebotten og Oline Sande, Bremanger
❖
Nikotinvesken «Abol» til frukttresprøyting. Innhold 4% nikotinoppløsning. Brukes mot grønne bladlus, sorte bladlus og eplesuger, tegelarver og rognebærmøll.
❖
Ja-benken og Nei-benken på Moloen. På utflukter til Storehaugen og Røverhilleren hadde vi med oss saft og fløtekjeks. Og på tilbaketuren samlet vi rompetroll på flaskene som vi tok med hjem. Vi hadde presteløa og Helmersløa der vi hoppa salto i høystålet. Vi hadde badedam, en for gutter og en for jenter. Og badehuset på Stranda for de kondisjonerte. Det var privat, men vi lurte oss inn av og til likevel. Etter at Samlaget i Florø stengte dørene sin for godt i 1905, fikk vi diverse utendørs etablissementer. De mest kjente var Hjellen i Hesteneset og Borgen på ei kai midt i by’n. Et lignende samlingssted i samme bransje var Søtholet. Ellers var det visst snaps å få i annenhvert hus eller på buene. Å ja, en kasse øl av den gode gamle sorten på 48 storefalsker (og som det møtte to mann til for å løfte) var ofte å finne om bord på fiske-
skøytene, enten det var Heimen, Vårsilden eller Mønster. Sistnevnte båt tok forresten fotballaget på kamp i Høyanger. Det var avgang herfra lørdag ettermiddag, og med 7–8 timers reise hver vei, var det så vidt vi nådde tilbake til arbeidstid mandags morgen. Smedeviser var i vinden. Haaves kontor var utklekkingsplass for viser i denne sjangeren. Og hendelser i by’n ble like gjerne «belønnet» med ei vise som med et oppslag i lokalavisa. Vi må for alle del ikkje glemme Haldor’en (Haldor Halvorsen) i denne sammenhengen. Han opptrådte mange ganger på scena i Fram med egne viser. Ellers varierte gatelivet i Florø med årstidene. Under sildefisket var det et yrende gateliv, spesielt i Strandgata, i forretningene og på buene lags havna. Mer hverdagslige ting var livet rundt vannpostene, det var fire-fem av dem i byens gater. Der flokket madammene
juni
Trollstova restaurant, Ramsdalsheia. Bestillinger mottas pr. telefon. ❖
Bjarne Sunde. Foto: Bjørn Egil Sunde.
Vanskeleg for sinnsjuke Tilhøvi for dei sinn- sjuke i Sogn og Fjordane har forverra seg, seier fylkeslækjar Blaauw. Talet har ikkje auka, men det er vanskeleg å få folk til å stella dei. Vik hjelpefengsel har vore nytta ei stutt tid. Det er i dag 451 sinnsjuke i i offentleg pleie i Sogn og Fjordane. Mange av dei som er i privat pleie, burde vore i anstalt, skriv fylkes- lækjaren. ❖
tene. Han gikk kveldsrunden med en liten stige på skulderen. Kjuaguttene hadde moro av å erte feieren. Så snart han var ute av syne, var de der og skrudde opp veiken, slik at lampeglasset og rutene i lyktene var svarte av os. Ellers husker jeg godt den store tilstrømmingen til kirken i min oppvekst. Folk kom sjøveien, roende i små færinger. De kom fra øyer og fjorder omkring, fra fjern og nær. Ja, sjøl de som kom fra Havikbotn kom i båt. De la til i heile strandområdet mellom moloa og Skudalen, og fant sine faste landingsteder i hopene mellom buene, der det gjerne var ei sjøtrapp til ilandstigning. Og når de kom i land, var det omkledning, kirkestasen skulle på. Mennene byttet brok og kvinnfolka stakk. Mennene skulle i tillegg ha både kvitskjorte og stivet bryst på. Det var ikke alltid like lett å få krageknappene på plass, med stive og krokete arbeidsfingre. Ingen skuelystne stimlet til, langt i fra. Det var helg, og det hersket søndagstillhet over byen, og over følget som nå var på kirkeveg.
(Utdrag av et fordrag i Rotary i 1974, redigert og forkorta).
seg med bøtter i vasseler over skuldrene. De skvaldret om likt og ulikt, mens de ventet på børt. Men så snart Bård’en (en byoriginal) kom, ble tonen en annen. Han hadde et «pikk» til hver av madammene. Og han brukte alle anledninger til å gi de utvalgte de stikkpiller han mente de fortjente. Og han sparte ingen. Var du kommet på Bårdens svarteliste, var du ille ute. Noen meter unna vannposten sto gjerne byens lyktestolper. Lyskilden her var parafinlamper. Byens feier hadde jobben med å tenne og ha tilsynet med disse lyk-
Følg vegane Ei form for herverk vil vil kalla det når folk har laga seg gangsti tvers over Bruflotmarka (og tjukkaste graset) frå garasjen til kommunen og oppover mot skulen. Avstandane er ikkje so store her at ein godt kan halda seg til vegane. Lat oss sjå det vert slutt på dette! ❖
Fylkesbaatane sitt hovudkontor skal vera i Bergen til so lenge, seier fylkes- tinget, samrøystes og utan ordskifte.
Gamle Allégata i Florø sett fra øst – ut mot Lilleåsen.
Kjelde: Flora-Minne, Flora Historielag, årsskrift 2012.