Kor e’det blitt av Gadden og Evja?
Det området som no blir kalla Evja, var for ikkje mange år siden sjø, en liten «fjord» utover fra kanalen mot Skudalsfjæra. Det er vel ingen tvil om at denne «fjorden» har hengt sammen med Skudalsfjæra en gang for lenge siden i et trangt sund, heilt fra Kanalen og vest til Florevika, slik at Hesteneset egentlig var ei øy. Vi har jo hatt ganske stor landheving etter den siste istida, og då har jo dette sundet blitt smalare og smalare. Til slutt blei det nødvendig for folk med småbåta å skyve disse over til Skudalsfjæra. Det e’ vel derfor dette navnet har oppstått. Det må jo ha vært en ganske stor besparelse for folk lenger inne i fjorden å kunne ta snarvegen gjennom Kanalen og ut Evja til Florevika.
Kartskisse over området slik det var på 30-talet, tegna av Bjørn Faste Bjartmann.
Då eg var liten, var denne stien flittig brukt av oss ongane når vi skulle «inn og bade» som vi sa. Vi hadde litt av et paradis inne på svaberget omtrent der den nye broa ligge’ i dag. Langs fjæra vestover lå der fullt av robåter og motorbåter og ikkje å forglemme den store seilbåten til Jansen. Den var så fin at vi ikkje tørte å nærme oss den. Fra svaberget kunne vi stupe, og lenger vest i fjæra kunne vi seigpine oss ut i vatnet.
Ordet «Gadden» kan betyr to ting etter det eg ser i Etymologisk ordbok. Enten en gadd som er et uttørka tre, eller en sti der en pleidde å ga (gå). Eg kan tenke meg at stien som vi gikk då eg var guttonge, fra Steffen Bruflot sin gård og ned til sjøen, omtrent må være denne «Gadden». Då var det en smal kjerreveg med nettinggjærde på begge sider. På innsida var det åker med turnips og på utsida var det kulturbeite ned mot Skitnevatnet.
Når det var flo sjø, hendte det ofte at vi gikk
Dette postkortet viser Florø med litt av Gaddevågen, Evja og Skitnevatnet.
lenger utøve til der som elva (eller rettere sagt bekken) fra Skitnevatnet rente ut i sjøen, og bada i ei lita vik i «badedammen» som vi kalte denne delen. Her var det litt djupare og reinare vatn, og fordelen var at vi kunne bade sjøl om det var fjære sjø. Når det var flo, bada vi i vika rett syd for den langstrakte holmen ute i «fjorden». Eg husker godt den lille bekken som rente ut av Skitnevatnet, kor vatnet rant begge veier, ut av vatnet når det var fjære og inn i vatnet når det flødde. Det var liksom en steinrygg i midten av bekken og så rente det vatn på begge sider. Det var lett for oss ongane å hoppe over på denne steinryggen i midten og så over på den andre sida, på halvøya. Det var veldig mykje svart mudder i bunnen på «fjorden» og det er vel det som har gitt navnet «Evja». Vi bada der bare når det var flo, for då gjorde det ikkje nokke. Då svømte vi over til holmen og satt der og solte oss. På den svarte bunnen var det enkelte steiner som stakk opp, og der vokste det tang som på fjære sjø låg utover mudderet som velbrukte golvkluta. Men når det var flo
sto de som små trær og vifta langsomt nede i sjøen. På mudderet ellers var det fullt av kvite skjell, eg tror det var hjertemuslinger, og av og til svømte det ei nippeis, en rødnebb eller en blåstål forbi, og på bunnen kom ofte småkrabba krypande. Rett som det var, pilte ei reke eller to bortover. Ål var der òg, og vi var svære til å fange glassål i bekken som rente ut fra Skitnevatnet. Oppå mudderet var det runde spiraler av skit over alt, dei såg ut som makka. Det var der fjæremakken hadde lagt fra seg avfall når han spiste nede i mudderet. Om vinteren segla vi ofte på store isflak som låg og flaut der. Det hendte nok at vi datt på sjøen, men det var så grunt der at ikkje nokke verre skjedde at vi blei søkk våte og måtte springe heim i vinterkulda og bytte. Vi hadde lange staura som vi staka oss fram med når vi seilte på isflak. Om sommeren hadde vi jeker som var laga av to lange bord som var spikra sammen framme, bak var jeka som regel tverr. Under hadde vi spikra mange fjøler på tvers og tetta med bek og tjære. Vi hadde
Skitnevatnet og Evja sett frå Tua, med Olav Sandes bilforretning og Ankerløkken helt i bakgrunnen. Bildet er fra ca. 1970–1971. Olav Sande sitt nye bilsenter, som vi ser er under bygging, åpnet i 1971.
ei lita tofte og sitte på, men det hendte ofte at vi var heilt våt i baken, for det var vanskelig å finne nok bek i de dager. Vi gikk og skrapte bek av telefonsstolper som den gang var impregnert med det rette stoffet. Av og til fant vi gamle anodebatterier og akkumulatorer som var smelta på toppen med bek. Alle monner drar, sa musa. Beken smelta vi i en fiskebolleboks som vi satte på nokke steina og tente bål under. Om vinteren gikk vi på skøyter på Skitnevatnet. Dette vatnet var jo delvis saltvatn, og isen blei mjuk og seig slik at det ofte dissa opp og ned når vi gikk på’an. Dette syntes vi bare var gøy. Vi måtte passe oss for ikkje å komme for langt ut mot bekken som rente ut i Evja, for der var isen råten og det var dessuten djupere der. Heile Skitnevatnet var kanskje ikkje meir enn 50 cm djupt, kanskje opp til en meter enkelte plassa, men det var ekkel «sjeten» mudder på bunnen. Borte mot den delen av vatnet som låg nærmest huset vårt, var det hengemyr. Når vi gikk på gresset, gynga det under
beina på oss. Enkelte steder var det åpne hål i gresset, og der bobla det i nokke brunt mudder og det var bunnlaust, sa kameratane. En hest hadde gått i myra der en gang, fortalte de. Under krigen bygde tyskarane en slipp i vika inne mot Gadden, og et stort naust som fungerte som hangar for sjøflyene til tyskarane. Etter krigen var det Olav Sande som overtok plassen og i dag ligge’ Autoforum omtrent der. Anders Heggø dreiv etter krigen slipp og båtverkstad på slippen som tyskarane bygde. På den andre sida av Gadden var der bare svære vidder med røsslyng heilt fra husene i Hesteneset og inn te’Kanalen. Ei tid var området brukt som bossplass, men seinare begynte Ankerløkken å lage den første slippen på neset der. I dag er det ingenting igjen av denne idylliske perla av en natur som sikkert aldri blei høgt nok verdsatt på grunn av alt mudderet og gjørma, eller evja som kom der på grunn av for liten gjennomstrømming i denne flotte «fjordarmen».
Kjelde: Flora-Minne, Flora Historielag, årsskrift 2011.